Norske drøvtyggere sikrer selvforsyning

Jordas befolkning er i stadig vekst. I 2050 er det forventet at vi vil være 9,7 milliarder mennesker på jorda. I tillegg fører økte utslipp av klimagasser til at temperaturen på jorda stiger. Det medfører økt risiko for tørke, smelting av is, endrede nedbørsmønstre og større fare for at tilgangen på rent vann og mat svekkes.

Derfor ber FNs klimapanel hvert enkelt land om å utnytte de naturressursene de har tilgjengelig til matproduksjon, på en måte som er tilpasset de naturgitte forholdene i landet. Det er nødvendig for at verden skal ha en tilstrekkelig matproduksjon.

Både klimaet og landskapet i Norge gjør at vi har begrensede muligheter til landbasert matproduksjon. Av Norges totale areal er kun 3 prosent matjord. Av dette egner 1/3 seg til å dyrke korn, oljevekster, belgvekster og grønnsaker, mens 2/3 er best egnet til dyrking av gras. Utenom dette er 45% av arealet vårt klassifisert som godt eller svært godt beite.

Vi må bruke utmarken

Grasarealene i Norge er i svært begrenset grad egnet til andre vekster enn gras. Det store utmarksarealet vi har i Norge kan likevel brukes til å produsere mat hvis vi benytter drøvtyggere som sau/lam og storfe. Disse husdyrene omdanner gress og planter til næringsrik mat for oss mennesker. Derfor er norsk kjøtt og melk viktig for at vi i Norge skal være så selvforsynte som mulig.

Norsk selvforsyningsgrad

Selvforsyningsgraden angir hvor stor del av matvareforbruket vårt som kommer fra norsk produksjon, og regnes på energibasis. Faktorer som vær/klima, matpriser og forbrukervaner virker inn på selvforsyningsgraden. 

Vi er så å si selvforsynte med animalske produkter som meieriprodukter, egg, og kjøtt, og oppimot 50% selvforsynte på grønnsaker. Vi produserer kun en liten del av frukten og bæra som spises her til lands (ca. 5%). Selvforsyninsgraden på fisk ligger på ca. 80%. 

Vi importerer en del fôrråvarer til produksjonen av animalske matvarer, som kjøtt/melk, egg og oppdrettsfisk. Når det kommer til selvforsyningsgrad på kjøtt, lå den i 2023 på 91%, og på 75% korrigert for import av fôr. Av sjømat blir en stor andel av fisken fra oppdrett og fangst eksportert. Dette volumet fremkommer ikke i selvforsyningsgraden, men i dekningsgraden. Selvforsyningsgraden på fisk er anslått til 80% i 2019-2021. Korrigert for import av fôr til fisk, ligger selvforsyningsgraden på fisk på 66% - altså lavere enn for kjøtt.

Når det gjelder matkorn (korn som spises av oss mennesker) varierer selvforsyningsgraden fra år til år. De siste årene har den ligget på rundt 40-50%, men kan komme opp i 70% i gode kornår. Bygg og havre er kornartene som er best tilpasset vekstforholdene på de fleste av kornområdene i Norge i dag. Det kalde, norske klimaet gir en kort vekstsesong og er uforutsigbart, og det varierer derfor hvor mye matkorn bøndene får ut av det dyrkbare arealet.

Så mye som mulig av kornet som dyrkes i Norge bør gå til mat, men bygg og havre har begrensninger når det gjelder bakeevne. De egner seg ikke like godt som hvete til å bake gjærbakst, slik som brød. Derfor vil en stor andel av disse kornsortene gå til husdyrfôr, så fremt vi i Norge ikke spiser mer grøt, flatbrød eller byggrynsris enn vi gjør i dag. Mye av kornet som dyrkes i Norge holder dessuten ikke matkvalitet, og brukes derfor til husdyrfôr i stedet.

I 2022 lå selvforsyninsgraden på 46 %, og ned mot 40% korrigert for import av fôrråvarer. Norge er dermed blant landene i verden som har lavest selvforsyninsgrad. 

Økende import av mat

I dag importeres stadig mer av maten vår. Importen av jordbruksvarer er nær tredoblet siden år 2000. Mange matvarer er vi nødt til å importere dersom vi skal ha dem tilgjengelig, fordi vi ikke kan dyrke eksotiske frukter, kaffe og ris i Norge. Men handelen øker også for varer vi kan produsere selv. 

Å nyttiggjøre oss de naturgitte ressursene vi har i Norge, for å produsere mest mulig av vår egen mat er nødvendig i et bærekraftsperspektiv. Hvis vi ikke bruker grasressursene vi har i Norge, så legger vi et enda større ansvar over på andre nasjoner i å sikre mat til Norges befolkning. Det betyr større belastninger på naturressurser andre steder i verden og unødvendig transport av varer, samtidig som vi går glipp av den verdiskapingen bønder og matindustrien skaper i Norge.