Ellen-Sara Sparrok (26)
Distrikt: Byrkije sijte/ Børgefjell reinbeitedistrikt
Samboer
«Jeg hadde aldri noe valg som barn, men det var ikke som at jeg ble tvunget med, heller. Jeg bare visste jeg måtte være med ut og jobbe. For dersom ikke jeg var med, hvem skulle gjøre jobben min da? Vi trengte at alle var med, enten det var reinskilling, kalvmerking eller flytting av dyr som stod på programmet.
En av oppgavene jeg fikk som barn var å sitte på post og passe på at reinen ikke skulle gå ut før alle var kommet inn i gjerdet. Det kunne ta en halvtime. Eller hele dagen. Jeg hadde jo mobil, men som oftest tok jeg den ikke med meg. Det var gjerne manglende dekning, tomt batteri og kalde fingre. En gang satt jeg rett opp og ned ved gjerdet i ni timer. Når du står i ni timer og ser på et gjerde begynner du etter noen timer å tenke sånn «hm, sånn ser dette gjerdet ut, men burde det ikke heller bygges litt mer sånn eller sånn?». I ettertid skjønner jeg at all den ventinga gjorde meg kreativ. Ikke at jeg dikta historier, men jeg fant virkelig mange løsninger på stort og smått!
Vi flytter rein over store avstander. I helgene om vinteren pendla jeg, broren min og mamma til pappa som var med reinen på beite i Sverige. Da var det 50 mil hver vei, men jeg har alltid likt å være på farten. Nå som jeg studerer juss i Tromsø har det aldri vært noe problem for meg å sette meg i bilen på ettermiddagen og kjøre 12-14 timer for å komme hjem. Om jeg kjører klokka tre på ettermiddagen er jeg jo framme sånn i fire-tida neste morgen. Det er jo ikke så ille? Man får jo ikke gjort noe annet i de timene uansett, er jo bare hjemme og trør.
Bilen har alltid vært et godt sted for meg. Det er varmt, lunt og avslappende der. Jeg har alltid mye å gjøre, men i bilen har jeg bare én oppgave: å konsentrere meg om trafikken. Det er litt deilig, egentlig. Etter en tøff eksamen vil kanskje mange foretrekke å løpe seg en tur på fjellet. Jeg vil helst sette meg i en bil og kjøre.»
Tekst: Anne Gunn Halvorsen
Foto: Andrea Gjestvang