Jakten på Amarone

Jeg tusler rundt i de marmorbrosteinsbelagte gatene og smugene i Verona. Prøver så godt jeg kan å unngå den myteomspunnede balkongen til Julie. Det vil si, hun jenta fra Capuletfamilien som i mangel av prozac tok en dødelig dose gift. Stakkars.

Hvert årstall på etiketten forteller sin historie.

Nei, jeg er på jakt etter noe helt annet. Min jakt handler om nordmenns gane. Ikke akkurat ganen, men smaksløkene. – Og etter nyere forskning også resten av munnhulen, dog ikke ganen. – For ikke å glemme nesen. Dette olfaktoriske mesterstykke. All sann gledes navle. Jeg vil finne ut hvorfor, av alt velsmakende, nordmenn ser ut til å ha både nese og munn for vinen … Amarone.
En sak er korttidshukommelsen. Jeg for eksempel, har ekstremt dårlig korttidshukommelse. Av og til er det så ille at jeg glemmer hva min datter heter. Da er det kjempedumt at hun ikke heter Amarone. Det sies at en av grunnene til at Amarone kjøpes så mye i Norge er at vinen er lett å huske. – Og det er jo helt sant. Når jeg tenker etter burde jeg egentlig ha navngitt min datter Amarone.

– Amarone Valpolicella Simonsen. Det klinger bra.

Antica Bottega del Vino 3, et hemmelig tempel for sanne vinkjennere.

Skattejakt i Veronas bakgater

Det er en skattejakt jeg har begitt meg ut på. Og jeg skal til ett spesielt sted. Et hemmelig tempel for vinelskere. Jeg skal til «Antica Bottega del Vino». Og nei, ikke den slemme storesøsteren på 59th Street i New York. Nei, jeg skal på den originale. Den ekte. Selve urkilden i Amaroneland. – Jeg kommer ikke til å gi noen stedsangivelse til deg: Ene å alene fordi jeg vil at også du skal gå deg vil i Veronas gater i jakten på Vintemplet. Mellom deg og meg er det en del av eventyret. Så kast fra deg GPSer og andre dingser og begi deg på villferd i Veronas gater!

Verona om høsten. Det er her min skattejakt begynner.

På utsiden ser den tilforlatelig ut. En grå murvegg. Blyglassvinduer. Et bauhausinspirert skilt med teksten «Bottega vini». Man kan lett gå forbi. Man kan også lett gå forbi inngangen til Det sixtiske kapell. I begge instanser ville man begå det som i katolsk forstand bærer navnet: «En dødssynd.»
Jeg åpner døren og stiger inn. Setter meg ned og bestiller et glass. Først da tilvenner øyene seg til det dunkle lyset her inne og herligheten åpenbarer seg. Det er brunt. Det er slitt. Flaskene står stablet så tett som en av Lars Myttings vedstabler. Hvite duker. Langs veggene står flaske etter flaske av toppviner. Det er stille. Jeg er nesten alene. Hun legger menyen foran meg.

Vinbiblioteket og et forlokkende tilbud

Først sakte, så stadig raskere. Jeg blar febrilsk til øynene blir våte og pusten rask. De er her alle sammen! Gaja, Pio Cesare, Bruno Giacosa, Tenuta Dell'Ornellaia. Småprodusenter, enkeltmarksviner. Og for en mengde årganger. Jeg blar vilkårlig og tar stikkprøver. Alle toppårene! Jeg himler med øynene, ser for meg hvordan kjelleren må se ut i mitt indre øye. Hyllemeter med hyllemeter med nedstøvede … før jeg i det hele tatt får fullført … står en vakker, ung kvinne i silkebluse foran meg. «Vil du være med i kjelleren?» Jeg ser meg rundt. Rødmende. Snakker hun til meg? Hun gjentar på lett gebrokkent italiengelsk: «Vil du være med i kjelleren?»

Jeg holder på å sette Amaronen i halsen. Et hark. Øh. Og så, med like mye innlevelse, og like mye ærefrykt som i mitt eget bryllup, svarer jeg et høyt, tydelig og relativt utvunget: «Ja.»
Hun leder meg bort til trappen som leder ned i halvmørket. Jeg kan allerede kjenne duften. Tror det må være Obsession for Women, og bak den igjen den umiskjennelige undertonen av støv, elde, sødme og spindelvev, som du uten unntak vil finne hos eldre kvinnelige bibliotekarer og i vinkjellere.

Et lite utsnitt fra den labyrintiske vinkjelleren.

Fra maserasjon til meditasjon

Det er et ufravikelig faktum at vi Nordmenn elsker Amarone. Vinmonopolet har mer enn fordoblet salget av Amaronesiden 2008! Vi er det landet i verden som per innbygger importerer mest Amarone. Vi simpelthen elsker den mørke, sterke og søte vinsorten.

Amarone lages av rosiner. Ikke helt som de californianske sukkerbombene vi er vant til. De tørkes, etter tradisjonelle metoder på bambusmatter, til «rosinene» har mistet fra ca. 30–45% av fuktigheten. Resultatet blir et høyere sukkerinnhold og mer intens smak. Kanskje ble Amarone til ved et skjebnesvangert uhell i prosessen ved å lage Recioto? Ingen vet svaret. Det vi vet er at vinen ble «oppfunnet» en eller annen gang mellom 1930 og 1950. Recioto er den søte søsteren til Amarone, som Ripasso er den kjekke lillebroren. Alle har det til felles at de lages av druer tørket etter «apassimento»-metoden.

Druene som brukes i Amarone er Corvina, Rondinella og Molinara, med høyst varierende innbyrdes variasjon i mengde. «Apassimento»-tørkeprosessen er heller ikke standardisert. En nylig lov bestemmer at man ikke skal begynne vinifikasjonen før 1. desember (druene høstes i oktober), men det finnes ingen krav til tørkelengde eller tørkemetode. Enkelte produsenter bruker tørkemaskiner og plastmatter til druene. Det sier seg selv at når produksjonen har gått fra 1,6 millioner flasker i 1997 til 8,57 millioner flasker i 2008, så vil kvaliteten være vekslene.

Dette bærer ikke kjelleren i «Antica Bottega del Vino» preg av. Her ligger kvalitetsvinene rad på rad. Stablet i høyden, stablet sidelengs. Under tunge mursteinsvelv flekket av elde. Når hun forteller om vinene så hvisker hun. Noen flasker stammer fra lenge før jeg ble født. Noen fra tiden før Italienerne forsøkte å innta Etiopia. Noen fra en tid der framstillingen kun skjedde med håndkraft. Blasse nedstøvede etiketter. Hun forteller om enkeltmarksvinene og vinbøndene som laget dem. Hun forteller om den varme, fuktige vinden ved Gardasjøen. Hun tenner til slutt et lys og lar med sitte der nede igjen med mitt glass.

Lidenskapens vin

Italienerne har et uttrykk når de snakker om Amarone. De kaller den «Vino di Meditazione». Meditasjonsvin. Og det er det den er. Det er en vin til ettertanke. Til refleksjon. Og ikke minst til lidenskap. Den er ikke forfinet, forenklet og snirklete. Den er rett frem, sterk og ærlig. Kanskje er det det som er litt av hemmeligheten til Amarone: Den er litt som oss nordmenn. Sterke, tause, ærlige med innestengt lidenskap som av og til får sitt utløp i emosjonelle erupsjoner.

Kanskje er det her hemmeligheten sitter? Den er muligens en vin for våre norske ganer, men den er i enda større grad en vin for våre hjerter og våre sinn.

Amarone -  en vin for våre hjerter og våre sinn.