Aslak-Ole Oskal (25)
Sørreisa
Distrikt: Stállonjárga/Hjertind-Altevann
«Den samiske skolen var ikke langt unna, men jeg begynte å overnatte på internatet da jeg var sånn 6-7 år gammel. Det var skummelt i de første gangene, men så elska jeg det. Vi fikk middag, frokost, kveldsmat og jeg kunne være masse med kompiser. På skolen temma vi kjørerein, lærte å sy, lage kniver. Det var helt topp!
Etter tiendeklasse tok jeg et friår for å være med flokken før jeg begynte jeg på norsk videregående skole. Det var en stor overgang. Jeg tok fagbrev som tømrer. Hele familien jobber med rein, og jeg tenkte det var smart å lære noe annet og ha ved siden. Nå har jeg jobba noen år som tømrer, men det A4-livet ... Jeg vet ikke om det passer så godt til meg. Du går på jobb halv sju, ferdig halv fire og kan være flere måneder på en og samme byggeplass. Jeg foretrekker å være mer på farten, og liker ikke å jobbe etter klokka. Nå jobber jeg for faren min og flokken hans, slik jeg egentlig har gjort hele livet. Du gjør det samme hvert år med disse dyra. Om høsten går det for eksempel i ett, da er det samling, skilling, slakting og så skjære ned kjøtt. Jeg spiser rein hver eneste dag. I dag var det blodpudding og kokt reinhode til middag. Kjempegodt!
Så ja, det er det samme hvert år, men likevel er det umulig å bli lei. Det er alltid et eller annet litt annerledes som skjer, og jeg lærer noe absolutt hele tiden.
Jeg liker egentlig hver årstid. Våren er den fineste tida, men samtidig kan den være både hektisk og stressende. Det er kalving, og mange nyfødte dyr blir drept av rovdyr. Særlig ørn. Det er ikke gøy. Fra slutten av april og utover mai er vi ute hele døgnet. Alle brødrene mine, mamma og pappa. Hele slekta er i sving og likevel greier vi ikke redde alle. Ørnen har jo vinger. Mens jeg er ett sted og hjelper ei simle med kalvinga kan ørnen bare fly over et fjell og ta et annet lite dyr. Når ei simle mister en kalv, kan hun gå og sørge i flere dager. Klart man blir jo litt ... hva skal man si ... rørt av det. Jeg både gruer og gleder meg til våren. Jeg vet jo hva jeg har i vente.»
Tekst: Anne Gunn Halvorsen
Foto: Andrea Gjestvang