"Vi var der helt alene, midt på natta. Det var litt kjølig, og jeg tror det var stjerneklart. Rundt oss var det bekmørkt, bortsett fra lyskasterne som lyste opp gravlunden på kirkegården. Vi hadde parkert der vi pleide, men hovedinngangen til sykehuset var stengt på natta. Derfor måtte vi gå rundt hele bygget, og der gikk jeg, sånn fødevaggende, og holdt på magen. Det var bare oss to der ute i natta, i mørket. Vi bare lo, vi var så høye på livet. Samtidig tenkte jeg på faren min. Han hadde fått kreft. Det hadde begynt å synes på ham, han hadde blitt tynnere. Det hadde vært unntakstilstand i lang tid allerede, mange tunge kvelder. Og da jeg gikk der ute i mørket, letende etter nattinngangen på sykehuset, følte jeg meg så veldig til stede. Så veldig i live. Både på grunn av det fysiske, jeg hadde jo rier, men også det psykiske. Livet føltes så skjørt. Mens far var i ferd med å bli ferdig med livet, var vi midt i det. Herregud, tenkte jeg, nå kommer det et nytt menneske. Nå skjer det. Det hadde kommet så overraskende. Det var fortsatt tre uker igjen til termin. Jeg hadde lagt meg, som vanlig, men våknet av at vannet gikk. Da ringte vi faren min, som kom bort for å passe eldstesønnen vår. Neste formiddag ble Ingrid født. Det er fire år siden nå, og jeg husker det så godt. En stund etterpå var faren min ferdig med cellegiftkuren. Den hadde hatt god effekt, det så lyst ut. Men så tok det bare et år før kreften blusset opp igjen. Nå er det to år siden han døde. Man må passe på å nyte øyeblikkene. Det er nå vi lever."
Anne Dieset, 34 år
Samboer med Ludvig og har tre barn
Bor på Moen gård på Deset i Åmot kommune, Hedmark
Gårdsdrift: Hereford-kjøtt, korn og skogbruk
Intervjuet ble gjort i 2019