I denne artikkelen får du et innblikk i grisers behov og hva som er viktig for å gi dem god velferd. Du får en oversikt over alternative driftsformer og hva eksisterende forskning sier om hva som er best for grisen og viktige problemstillinger, muligheter og utfordringer med ulike driftsformer med utetilgang.
Hva er dyrevelferd?
Dyrevelferd handler om at dyra får leve godt og ha det bra, både fysisk og psykisk. Målet bør være både å minimere smerte, sykdom og skader samt stress, frykt og annet mentalt ubehag for dyra på gården. Men det er også viktig at dyr gis mulighet for naturlig atferd og får opplevelser som gir dem glede, tilfredshet og positiv forventning. For å gi dyr god velferd er det viktig å ta hensyn til deres naturlige atferd og behov.
Dyrevelferd kort forklart
Biologi og naturlig atferd hos griser
Den tamgrisen vi har i dag stammer fra villsvinet. På grunn av avl gjennom mange år har dagens griser endret blant annet fasong og de er roligere. Men den grunnleggende atferden er stort sett den samme noe som betyr at tamgrisene våre har de samme behovene som villsvinet. Å ha kunnskap om grisens atferd, sanser og kommunikasjon er viktig for at vi skal kunne gi den best mulig miljø og håndtering.
Griser er sosiale flokkdyr med stor grad av synkron atferd. Det vil si at de stort sett følger etter og gjør det samme som andre griser i samme gruppe. De leter etter mat, spiser og hviler til samme tid. I vill tilstand lever griser i familiegrupper hvor de bruker mye av tiden sin til å rote i underlaget for å lete etter mat og utforske omgivelsene.
Griser er intelligente og nysgjerrige dyr med stor variasjon i atferd og følelser. De er smarte og gode til problemløsningsoppgaver og kan faktisk lære enkle dataspill. Griser ligner på mange måter på hunder og vi mennesker kan også kommunisere med dem gjennom kroppsspråk og stemme.
Griser ser farger omtrent som oss mennesker og har svært god luktesans, og kommuniserer ved hjelp av lyder, lukter og kroppsspråk. De foretrekker å gjøre fra seg, spise og sove på adskilte steder.
Purker er drektige i om lag 114 dager og føder vanligvis 8-15 grisunger. Drektige purker har behov for å rote og bygge rede av ulike typer materiale som halm og torvstrø.
Siden griser bare har svettekjertler på trynet er de avhengig av å avkjøle seg i varmt vær. Og de blir lett solbrente. Derfor bader, ruller og legger de seg i søle og gjørme når de er ute. Og hvis det er veldig varmt inne kan de også legge og rulle seg i avføring og urin for å kjøle seg ned. De har faktisk lettere for å tilpasse seg lave temperaturer. De klumper seg sammen for å minske kroppsoverflate, graver seg ned i halm og strø og spiser mer for å opprettholde varmeproduksjonen.
I griseflokker dannes det en rangorden og både størrelse og alder har betydning her. Griser med høyest rang har blant annet førsterett på goder som mat og steder å legge seg. Hvis griser blandes med andre grupper vil dette ofte medføre slåssing før ny rangorden er etablert. I et nyfødt kull med grisunger etableres det rangorden allerede etter 1-2 døgn, som kalles patteorden. De oppsøker og forsvarer den samme patten når de skal die, og dette sikrer at de rekker å få melk i løpet av de 15-20 sekundene purka gir ned melk.
Griser har bare en magesekk og er altetere med et fordøyelsessystem som ligner mye på vårt. I naturen spiser de gjerne gress, frukt, nøtter, frø, røtter, frosker, slanger og insekter. Og mat som er godt egnet for griser kan være ulike matrester, korn, poteter, kjøtt og melk. De grisene vi holder for produksjon av kjøtt fôres hovedsakelig med ferdigprodusert kraftfôr som har et ernæringsinnhold tilpasset alder. I tillegg fôres grisene med miljøfôr og de har også godt av å få grovfôr. Kraftfôret spiser de imidlertid opp i løpet av kort tid, og selv om dette dekker deres ernæringsbehov de har de fortsatt et behov for å rote.
Les mer: Hva spiser grisen?
Ulike driftsformer
I grisehold skiller man mellom smågrisproduksjon med purker, slaktegrisproduksjon og kombinert produksjon med både purker, smågris og slaktegris i samme besetning.
I Norge holdes de fleste griser i konvensjonell drift inne i isolerte grisehus. Dette er også den vanligste driftsformen i de fleste andre europeiske land. Her holdes purker som ikke har grisunger, avvente smågris og slaktegriser i binger med et varierende antall griser. Størrelsen på bingen setter grenser for antallet da forskriften setter minimumskrav for areal per gris avhengig av størrelsen på grisene. Det vanligste er at de holdes i mindre grupper i binger med betonggulv der en del av gulvet er tett med strø og en del har drenerende gulv slik at avføring og urin kan renne ned.
Griser kan også holdes i større grupper og med «talle» - underlag. Dette gir en myk, tørr og varm liggeplass for dyra og god miljøberikelse. Halm er det som er best egnet som strø da den gir mer varmgang.
En stund før fødselen flyttes drektige purker over i hver sin fødebinge. Her skal det være et eget område for smågrisene der de er beskyttet mot purka, for å redusere risikoen for at hun legger seg på dem. I fødebingen skal det være rikelig med strø og redemateriale.
Les mer: Hvordan lever grisen?
I økologisk drift er det krav om at dyra skal ha tilgang til uteområder. Denne driftsformen utgjør under en prosent av griseholdene i Norge. I konvensjonell drift er det 20-30 besetninger med utedrift. Det er noen få større purkebesetninger som har en form for utedrift, og det er et økende antall mindre slaktegris-besetninger som driver med sesongbasert utedrift i sommerhalvåret. I tillegg er det noen besetninger der grisen holdes inne med tilgang til uteområder i form av verandaer.
Griser kan få utemuligheter via flere ulike driftsopplegg. Frilandsgris eller utedrift innebærer at grisene holdes på innmark- og/eller utmarksområder med tilgang til isolerte hytter med halm hele året. Et alternativ er å kun ha slaktegrisen ute, eller også å ha utendørs smågrisproduksjon der purkene og smågrisen bor inne den første tida. Et annet alternativ er å holde grisen inne om vinteren og ute i sommerhalvåret. Kombinasjonsdrift vil si at grisene holdes i grisehus med tilgang til inngjerdede verandaer med betonggulv, både med og uten tak, eller til beiteområder på jorder eller i utmark. Her kan grisene velge om de vil være ute eller inne.
Utemulighet gir grisen et mer naturlig liv, men har også en del utfordringer. Les mer om dette senere i artikkelen.
Les mer: Hvorfor kastreres griser?
Hvordan kan vi gi grisen et best mulig liv?
Hold av gris er regulert av forskrift om hold av svin, som stiller minimumskrav til blant annet oppstallingsformer, andre leveforhold, tilsyn og stell av grisen, samt deltagelse i dyrevelferdsprogrammet for svin (DVP-svin) som ble etablert i 2018 etter initiativ fra en samlet kjøttbransje.
Dyrevelferdsprogrammet for svin (DVP-svin) er forskriftsfestet og altså obligatorisk for alle bønder som slakter flere enn 10 griser i året eller som holder avlspurker. Her stilles det blant annet krav om systematisk dokumentasjon og regelmessige veterinærbesøk, loggføring av håndtering av sjukdom og skadde dyr og tettere oppfølging fra slakteriene. Og det er økonomiske sanksjoner dersom det observeres avvik fra kravene.
Det er bonden som har ansvaret for at grisene har det bra og at drifta minimum er i henhold til regelverk og næringens egne kvalitetskrav og systemer. Bonden er dermed den viktigste enkeltfaktoren for god dyrevelferd. Så er det Mattilsynets jobb å føre tilsyn med dyreholdene for å kontrollere at driften er innenfor regelverkskravene.
Grisen har et stort behov for å bruke mye tid på å rote i underlaget og lete etter mat. De spiser fort opp kraftfôret de får og de har fortsatt behov for å rote. Forskning har funnet at griser som holdes tett og lever i nakne/ lite varierte og stimuligfattige omgivelser ofte viser tegn på kjedsomhet og frustrasjon. Dette kan gi seg utslag i for eksempel ulike atferdsforstyrelser som stereotyp atferd, halebiting og annen aggressiv atferd. Derfor trenger de å bli aktivisert.
Halen til grisen kan si mye om hvordan den har det. Krøll på halen og logring er tegn på at grisen har det bra. Motsatt er mer rett hale/halen mellom beina og at halen har sår etter at andre griser har bitt på den tegn på at noe ikke er som det skal. Halebiting kan være et tegn på at grisene kjeder seg. Tiltak for å redusere halebiting er blant annet å gi grisene et mer sammensatt og rikt miljø med tilstrekkelig mengde interessant rotemateriale og å redusere blanding av griser fra ulike grupper. I mange andre land er det vanlig å kupere halene til smågrisen for å hindre at de biter på halene til hverandre. I Danmark kuperes 95 % av grisene. Dette er ikke tillatt i Norge.
Regelverket krever at griser til enhver tid skal ha tilgang på rotemateriale. Dette er materiale som stimulerer og aktivserer dem, kan forebygge kjedsomhet og bidra til bedre mental helse og velferd for grisene. Eksempel på slikt rotemateriale er halm, høy, avispapir, vedkubber og opphengte gjenstander.
Alle griser skal til enhver tid ha tilgang til egnet rotemateriale. Rotemateriale skal være spiselig, kunne tygges på, kunne rotes i og være manipulerbart. Rotemateriale bør fylles på regelmessig og det bør varieres mellom ulike typer for at det skal ha vedvarende interesse. Det skal være nok materiale til alle grisene i bingen og det skal være rent og hygienisk.
Les mer: Mattilsynets veileder for tildeling av aktivitets- og rotematerialet for svin.
Mange dyr på for lite areal gir også høyt smittepress. Ifølge både norsk og internasjonal forskning vil mer plass og et mer variert miljø med flere valgmuligheter og miljøberikelser bidra til å gi grisen et bedre liv ved at de får muligheten til å utføre naturlig artsspesifikk atferd.
Eksempel på et slikt miljø er binger delt opp i ulike områder med for eksempel komfortable liggeområder, spaltegulv og områder med dypstrø eller talle der grisene både kan hvile og rote og grave i underlaget. En høyhekk der grisene kan dra ut materiale og som fylles etter behov vil også være positivt. Videre anbefales at grisene holdes i større grupper med komfortable liggeområder. Et slikt variert og sammensatt miljø vil fremme dyrevelferden betraktelig.
Med tilgang til uteområder vil grisene få et enda mer sammensatt, variert og naturlig miljø med naturlig døgnrytme, bedre plass, frisk luft og mindre støy og støv. Det gir også bedre muligheter for naturlig samhandling og etablering av sosiale grupper. Forskrift om hold av svin gjelder også for utedrift og det er to paragrafer som spesifiserer krav til utearealer og krav til helårs utedrift. Det er blant annet krav til tørr liggeplass med beskyttelse mot vind, nedbør, sol og ugunstige temperaturer.
Forskning viser at griser med utemuligheter har mer positiv atferd, som lek, og mindre negativ atferd som slåssing, hale- og ørebiting. Muligheten for å leke forbedrer grisungenes sosiale ferdigheter og deres evne til å håndtere utfordrende situasjoner seinere i livet. Å erfare positive følelser har også for dyrene vist seg å fremme fysisk helse.
Ifølge forskning er griser som har utetilgang og lever i større grupper mer hardføre og friskere. På grunn av bedre plass med uteområder kan det også være mindre konkurranse om goder som mat og vann, noe som viser seg ved at griser med utemulighet har mindre bittskader på kroppen enn griser som lever inne i betongbinger. Forsker ved husdyrfag på NMBU anbefaler at griser i konvensjonelle driftsbygninger med betonggulv uten områder med dypstrø bør gis tilgang til kontrollerte uteområder enten hele eller deler av året forutsatt nok tilgjengelig uteareal.
At grisen får være ute kan også være positivt både for miljøet, biologisk mangfold og for bonden. Når griser holdes ute på beite kan de også gjøre nytte for seg ved å bearbeide jorda, fjerne ugress og gi gode forutsetninger for selvsåing av trær og busker på skogsbeite. Beitende dyr er også positivt for klimaregnskapet, da det blant annet fremmer karbonlagring i jorda. Gris på utmark kan bidra til å hindre gjengroing av landskapet, fremme biologisk mangfold og utnytting av de ressursene som finnes her.
I tillegg kan tilrettelegging av egnede beiteareal for grisen bidra til å øke selvforsynings-graden fra egen gård både for purker og slaktegris.
Ifølge forskning gir drift med tilgang til utendørs arealer også et bedre arbeidsmiljø og kan også føles mer tilfredsstillende for bonden. Hold av frilandsgris, der grisene er ute hele tiden krever også i utgangspunktet mindre investeringer i bygninger enn innendørs hold, noe som kan være en fordel. Utegang kan gi grisen mer plass uten så mye ekstra kostnader, forutsatt at gården har tilgang på tilstrekkelig uteareal. Dersom en skal utvide innendørs areal vil dette være en større kostnad for bonden.
Mye halm og tilpassede fødehytter. Foto: Gry Beate Knapstad
Selv om det er mange positive faktorer ved å ha gris ute, er det også utfordringer. Dette gjelder spesielt der dyrene er ute hele året. Klimaet i Norge er variert og kan gjøre driftsformen utfordrende i noen deler av landet. Griser som lever bare ute er utsatt for vær og vind og flere ukontrollerte risikofaktorer enn innendørs. Risikofaktorer og utfordringer kan være:
- Kulde, vind, sol og varme
- Gjørmete uteområder
- Større utfordringer med smittepress
- Krever mer tilstedeværelse og kompetanse
- Mer utfordrende å føre tilsyn med alle grisene og å gi enkeltdyr nødvendig behandling
- Utedrift krever store arealer som må skiftes regelmessig
- Grisenes avføring kan forårsake forurensning
Mye nedbør kan medføre at uteområdene blir gjørmete. Ved betongverandaer er det avgjørende med tilfredsstillende drenering, som hindrer oversvømmelse av områdene og avrenning til miljøet samt tilstrekkelig med rotemateriale som halm og høy. Ved utedrift er det viktig at grisene har tilgang til skjul i form av hytter og vegetasjon som gir beskyttelse mot både kulde, vind, nedbør og sol. I tillegg er det viktig med mulighet for å kjøle seg ned i varmt vær.
Spegriser er spesielt utsatt for nedkjøling. Spegrisdødeligheten er noe høyere hos frilandsgris der purkene føder ute i hytter sammenlignet med fødsler innendørs. Å legge vekt på robusthet og tilpassing til levemiljø i avlsarbeidet, benytte raser som får mindre kull og påse at fødehyttene er godt isolert med rikelig med halm er faktorer som kan bidra til å redusere spegrisdødeligheten.
Utegang byr også på større utfordringer med smittepress da utemiljøet ikke kan desinfiseres på samme måte som inne. Det er derfor viktig med vaksinasjon, systematisk parasittbehandling og vekstskifter for å redusere risiko for sykdom. I tillegg kan det lett oppstå kontakt med ville dyr, noe som kan medføre overføring av smitte. Inngjerding er viktig både for å hindre kontakt med villsvin og for å hindre tap til rovdyr.
Utedrift krever også mer tilstedeværelse og kompetanse. Det kan også være mer utfordrende å føre tilsyn med alle grisene og å gi enkeltdyr nødvendig behandling. Det må derfor planlegges mer tid til tilsyn og stell. Samtidig er det nødvendig å lage systemer som forenkler stell og behandling av enkeltdyr på en god måte.
I tillegg krever utedrift store arealer, som kan ha alternativverdi til korn-, potet- og grønnsaks-produksjon. Utearealene må dessuten skiftes regelmessig for å redusere smittebelastning, unngå avrenning og tap av næringsstoffer, og for å utnytte arealet best mulig til matproduksjon. Det er heller ikke slik at alt areal passer for utegang for gris. Det vil være negativt med tung leirjord da det medfører mer søle og væte. Utedrift passer også dårlig på lett sandjord da dette jordsmonnet ikke holder på næringa og øker risikoen for at grisenes avføring kan forårsake forurensning. Om vinteren når det er kaldt og frost reduseres jordas evne til å absorbere grisenes avføring, og risiko for avrenning øker. Vegetasjonsbelter mot vassdrag i nærheten vil i slike tilfeller kunne hindreforurensning.
Les mer om utegang for gris hos Animalia.
I forskningsprosjektet «Griseløftet» i regi av NMBUs faggruppe etologi og dyrevelferd i et samarbeid mellom blant annet husdyrnæringen, ble det mellom annet sett på fysisk og sosialt miljø med mål om å skaffe kunnskap og utvikle verktøy som fremmer dyrevelferd for slaktegrisen. I oppsummering av funn legges det vekt på følgende:
- Heldekkende strø på liggeplassen har stor betydning for dyrevelferden
- Rotemateriale i form av halm, høy, avis eller lignende, gjerne med en kombinasjon av flere ulike typer materiale bør gis to ganger daglig i tradisjonelle binger med spaltegulv
- Tallebesetninger og utegrisbesetningene fikk best skår på alle velferdsparametere
- Større grupper av slaktegriser gir bedre velferd og muliggjør også andre måter å designe bingene på
- Positiv effekt på velferd av å gi slaktegrisen større areal opp til 1,5 m2
Oppsummert viser nyere forskning at flere griser i større binger, mer plass per gris og et mer variert og sammensatt miljø med flere valgmuligheter vil være positivt for grisen. Tilgang til gode og tilrettelagte uteområder vil være positivt der dette er mulig.
Sist oppdatert: mandag 16. desember 2024