Hva er dyrevelferd?
Generelt handler dyrevelferd om at hvert enkelt dyr får leve godt, trives og ha det bra, både fysisk og psykisk. For å sikre god velferd og livskvalitet er det derfor viktig med kunnskap om og forståelse for artens biologi og atferdsbehov. Og dyrevelferd er i dag en etablert vitenskapsdisiplin.
I dyrevelferdsloven vår presiseres det blant annet at dyreeier har ansvar for å tilby egnet og nok mat, forebygge skader og sykdom, føre tilsyn og ta hånd om syke og skadde dyr og forhindre spredning av smitte.
Dyrevelferd kort forklart
De fem frihetene som ble lansert av Brambell kommisjonen og formalisert i 1979 gir oss noen viktige kriterier for hva god dyrevelferd er. Disse er:
- Frihet fra sult, tørst og feilernæring
- Frihet fra unormal kulde og varme
- Frihet fra skade og sykdom
- Frihet fra frykt og stress
- Frihet til å utøve normal atferd
De tre første tar for seg betingelser som skal til for å dekke primærbehov og for fysisk helse. De to siste omhandler psykisk helse med fravær av stress og mulighet til å utføre normal atferd – altså leve et naturlig liv.
Tamrein som lever fritt i naturen hele året har i stor grad et naturlig liv i flokken svært likt villreinen, og den femte friheten er derfor i stor grad oppfylt. Men det frie livet innebærer også en del utfordringer som uforutsigbare værforhold, varierende tilgang og kvalitet på beite og rovdyr. Disse forholdene gjør at de andre fire frihetene kan være utfordrende å oppfylle.
All rein i Norge, både villrein og tamrein er av samme art ( Rangifer tarandus) og underart (Rangifer tarandus tarandus) som tilhører hjortefamilien. Reinen er en drøvtygger, på linje med sau/lam og storfe, og lever av lav, gress og andre plantevekster. Hunndyret kalles simle, hanndyret kalles bukk og avkommet kalles kalv. Til forskjell fra andre hjortedyr har både simlene og bukkene gevir, men bukkegeviret er større og mer forgreinet. Geviret felles hvert år, og størrelsen på geviret og fargen på pelsen varierer med årstidene.
Reinens biologi og atferd
Reinen er drøvtygger slik som kua og sauen. Villrein og tamrein er av samme art og underart, og biologi og atferd er derfor tilnærmet den samme.
Reinen er mer hardfør enn andre hjortedyr og er spesielt tilpasset høyfjellsklima både sommer og vinter. Vinterpelsen til dyra er svært tykk og kraftig med til sammen 2700 dekkhår og underull per cm2, og dekkhårene er luftfylte margceller. I tillegg har de også pels på mulen og mellom klauvene. Dette medfører at de er godt beskyttet mot vind, nedbør og snø og at de tåler temperaturer ned i 40 kuldegrader celsius uten å måtte øke stoffskiftet for varmeproduksjon. Ulik farge på sommer- og vinterpelsen gir dyra god kamuflasje i terrenget.
Reinen har klauver som fungerer som spesialkonstruerte «truger». Det bidrar til at de lettere kommer seg fram i dyp snø og på myrer om sommeren, og de fungerer også som effektive «svømmeføtter».
Reinens klauver. Foto Karina Gjerde
Reinen har velutviklede sanser. De har øyne på siden av hodet, noe som gjør at de oppfatter bevegelser i omgivelsene effektivt og luktesansen er god. Dette er avgjørende for overlevelse både i forhold til rovdyr og for å finne mat. Reinen kan lukte seg fram til lav under snø som er opp til 60 cm dyp. Til kommunikasjon benyttes duftkjertlene i stor grad, men også via lave gryntende eller snøftende lyder.
Til forskjell fra elg, hjort og rådyr som sjelden danner store flokker er reinen et sosialt flokkdyr med sterke sosiale bånd og stor grad av synkron atferd. Det vil si at de er sterkt motiverte til å følge etter og gjøre det samme som andre individer i flokken.
Villreinen kan leve i flokker fra noen titalls til flere hundre dyr. Årsaken til at de lever i så store flokker antas å ha sammenheng med muligheten for overlevelse, da mange dyr sammen reduserer risikoen for å bli tatt av rovdyr.
Store flokker med dyr krever imidlertid mye mat. I fjellet er livsgrunnlaget for dyra ustabilt. Dette gjør at flokken må forflytte seg over store områder på leting etter godt beitegrunnlag, og villreinen kalles derfor ofte for fjellets nomade. Disse omfattende forflytningene medfører et behov for store sammenhengende fjellområder.
Beiteområdene for både villrein og tamrein blir imidlertid stadig begrenset som følge av utbygging av veier og kraftproduksjon, hyttebygging og turisme. Dette påvirker både villreinene og tamreinenes levevilkår og reindriftsutøvernes hverdag.
Simlene og bukkene feller gevir til ulike tider på året. Dette regulerer også maktforholdet mellom dem. Bukken feller gevir om høsten etter brunst og parring, mens drektige simler feller sitt gevir etter at de har født i mai/juni. Dette gjør at simla er bedre rustet til å finne mat og dekke både eget og fosterets energibehov gjennom vinterhalvåret.
Villreinen danner to ulike flokker. Fostringsflokkene kan bestå av flere hundre individer hovedsakelig av simler, kalver og ungdyr. I bukkeflokkene er det færre individer av kjønnsmodne bukker i ulik alder. Om høsten når brunsten nærmer seg oppløses bukkeflokkene. Flokkene blandes og de holder sammen til brunsten og parringene er over.
Som andre flokkdyr, har reinsdyra et hierarki innad i flokken, der reinens størrelse, alder, gevirutforming og atferdsmessige signaler definerer dyrets status i flokken. Helse og drektighet spiller også inn.
Dyrevelferd for tamrein
Tamreinen holdes stort sett hele året fritt i naturen på utmarksbeite, noe som i stor grad innebærer et fritt og naturlig liv med få begrensninger på bevegelse og atferdsmessige behov. I et dyrevelferdsperspektiv medfører det imidlertid både fordeler og ulemper. Tamreinen får leve så naturlig som mulig, samtidig som det representerer utfordringer, som uforutsigbare værforhold, varierende tilgang og kvalitet på fôr, stikkende insekter, stress i forbindelse med menneskelig aktivitet, ulykker, sykdom og rovdyr. I tillegg medfører denne formen for ekstensiv drift et mer begrenset tilsyn noe som reduserer muligheten for kontroll med helse- og ernæringssituasjonen og gjør at det vil ta noe tid før skader og sykdom oppdages.
Disse utfordringene i utmark utgjør en stor trussel for tamreinens velferd. De medfører til dels høye tapstall, noe som er en av de største dyrevelferdsutfordringene knyttet til reindrift. Tapstallet per år varierer imidlertid mye både fra år til år og mellom de ulike reisdriftsområdene.
De største truslene mot tamreinens velferd på utmarksbeite, er sult, rovdyr og forstyrrelser skapt av mennesker. Når det gjelder begrenset tilgang på fôr som medfører sult og svekkede dyr har reindriftsnæringen i økende grad startet med tilleggsfôring i perioder med dårlige beiteforhold på vinteren av hensynet til dyrevelferden og for å forhindre tap.
Les mer: Hva spiser norsk rein?
Rovdyr som jerv, gaupe og kongeørn gjør mest skade på tamrein. Reinen er særlig sårbar for angrep på senvinteren og i kalvingsperioden om våren. Regulering av rovvilt er det viktigste tiltaket for å begrense rovdyrtapene. I tillegg er det viktig at reinen har nok mat og er i god kondisjon. Regulering av antall rein eller nødfôring i dårlige beiteår er virkemidler for å gjøre dyra mer hardføre med større sannsynlighet for å unnslippe rovdyrangrep. Fôring vil også bidra til å holde reinsdyra samlet, noe som også kan bidra til å redusere risikoen for at dyr blir tatt av rovdyr.
I tillegg til rovdyr og sult, er reinen utsatt for påkjørsler fra tog og bil. Andre ulykker, som snøskred og sykdommer tar også rein hvert år.
For å hindre at reinen blir påkjørt er det gjort forsøk med å sette på dyrene halsklaver med radiosendere som varsler bilførere når det er reinsdyr i nærheten. Mottakere med ledlys på veistikker begynner å blinke rødt når dyrene er 50-100 meter unna. Når en mottaker blir aktivert aktiveres også nabomotakere slik at bilførere blir varslet i god tid. Tester av systemet viser god effekt.
Stressbelastninger som tamreinen er utsatt for i tillegg til det et liv i utmark representerer er blant annet driving, samling, opphold i gjerdesystemer, utskilling av enkeltdyr, og håndtering i forbindelse med øremerking, veiing, parasittbehandling, transport og slakting. At reinflokkene er større enn før og at tilsyn og gjeting nå i stor grad foregår med motoriserte kjøretøy har gjort reinen mindre tam nå enn før. Og jo mindre tam reinen er, jo større belastning medfører driving, fysiske begrensninger og håndtering.
Nå er det mest vanlig å drive og samle reinen med helikopter. Andre metoder er snøskuter, terrenggående motorkjøretøy og personell med hund ofte brukt i kombinasjon. Driving med helikopter på forsvarlig måte er ikke funnet å føre til stress hos dyra.
Når dyrene skal håndteres på en eller annen måte samles de i store gjerdeanlegg. For å redusere risikoen for skader er det viktig at disse gjerdeanleggene er solide, godt vedlikeholdt og riktig utformet.
Reinen samles i gjerdeanlegg ved behov, for eksempel når de skal merkes, veies. parasitt behandles eller slaktes, eller hvis ulike flokker er blandet sammen og man trenger å skille dyrene fra hverandre igjen. Et gjerdeanlegg består vanligvis av flere innhegninger av ulike størrelser, en liten innhegning til sortering av enkeltdyr, en større beitehage og en lasterampe om dyrene skal lastes om bort i en dyrebil. For å redusere risikoen for skader er det viktig at disse anleggene er solide, godt vedlikeholdt og riktig utformet. Det er også viktig at underlaget i gjerdesystemene er jevnt og ikke glatt og støvende. Viltnetting som er dekket med strie for å gjøre det mer synlig er mye brukt, da dette har en viss fleksibilitet, noe som reduserer risikoen for skade om reinen kommer borti gjerde. Det må ikke være hjørner som enkeltdyr kan fanges i da reinen bør kunne bevege seg i en jevn flyt og sirkulerer naturlig. Det må heller ikke være skarpe kanter som reinen kan skade seg på i innhegningen. Om reinen oppholder seg mer enn ett døgn i innhegningen, skal det være tilgang på fôr.
Det finnes feltslakteri der dyra blir slaktet på stedet. Men de fleste tamrein blir fraktet til slakteri med dyrebil som er spesialtilpasset rein. At reinen er mye mindre tam enn andre produksjonsdyr gir spesielle utfordringer ved transport og slakting som det må tas hensyn til.
Les mer: Transport og slakt av rein.
For å finne ut hvordan dyr har det – måle dyrevelferden – vurderes et utvalg av dyrevelferdsindikatorer som er satt sammen i en protokoll nøye tilpasset dyrearten og omgivelsene dyrene lever i. Slike indikatorer er forhold som kan måles enten på dyret (f.eks. helse, atferd og fysiologi) eller i miljøet (f.eks. tilgang på ulike ressurser). I et samarbeidsprosjekt mellom Finnmark Rein AS og forskere fra NIBIO/ UiT, Veterinærinstituttet, NOFIMA og NINA har det blitt utarbeidet en samling slike velferdsindikatorer for rein og reindrift. Disse kan reineiere bruke i gjennomgang av flokken sin og egen drift, noe som kan bidra til å avdekke forbedringspotensialet i driften og motivere til å gjøre endringer der dette trengs. Å oppnå best mulig dyrevelferd er viktig først og fremst av hensyn til dyra, men også for reineierne, bærekraften i produksjonen og samfunnet som helhet.
Les mer: Hvordan lever norsk rein?
Helse og sjukdommer hos rein
Norsk tamrein er relativt friske dyr, og er plaget av få smittsomme sykdommer, men det kan forekomme smittsom øyebetennelse, luftvegsinfeksjoner og parasittinfeksjoner. Disse lidelsene kan ha stor betydning for både dyrevelferd og produksjon når de forekommer. Men grunnet en generelt lav forekomst av sykdommer benyttes det lite medikamenter i reindriften. Det finnes faktisk bare to legemidler som er registrert for bruk på rein i Norge og disse er begge midler mot parasitter. Det er lite veterinærmedisinsk behandling av rein. Behandling mot parasitter er somregel den eneste medikamentelle behandling de får. Parsittbehandling mot hud – og svelgberms gjøres en gang per år (oktober-februar), og det er oftest kalvene som behandles.
Mattilsynet kontrollerer dyr i forbindelse med slakting, og Veterinærinstituttet tar prøver av døde dyr for å undersøke dødsårsaken. Ellers er tilgangen på data mangelfull fordi reinen lever hele livet på beite. Derfor vet man også mindre om helsetilstanden til reinen enn til de andre husdyra.
I reindriftsforhandlingene i 2021/2022 ble det gitt midler til å opprette et 3-årig pilotprosjekt for en helsetjeneste for rein. Målet var å styrke kunnskapen om god dyrehelse og dyrevelferd for tamreinen i driften og blant veterinærene ved å sette søkelys på forebyggende helsearbeid, smitteberedskap, sykdomskontroll og rådgivning. I Reindriftsavtalen 2024/2025 ble det bestemt at helsetjenesten skal etableres som en permanent ordning. Helsetjenesten for rein drives i dag av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø. Den har blitt godt mottatt av reindriftsnæringen og har siden oppstart hatt høy aktivitet.
Skrantesjuke påvist hos norsk villrein
Skrantesjuke er en smittsom sykdom som første gang ble påvist hos villrein og elg i Norge i 2016 og hos hjort i 2017, men har i flere tiår vært kjent hos ulike hjortedyr i Nord-Amerika. Hos villrein er sykdommen påvist både på Nordfjella i 2016 og på Hardangervidda i 2020, og er ikke påvist andre steder i landet. Skrantesjuke på rein smitter mellom dyr og smittestoffet kan også leve lenge i miljøet. Det har aldri blitt påvist smitte til mennesker, men det frarådes å spise kjøtt fra smittede dyr.
Forebygging for å unngå smitte med skrantesjuke både til villrein og tamrein er svært viktig, og siden 2016 har det blitt lagt ned en omfattende innsats, blant annet av myndigheter, jegere, bønder og villreinforvaltning. Etablering av soner er et virkemiddel som brukes for å hindre at sykdommen sprer seg til områder som er fri for smitte. På grunn av dette er det opprettet soner rundt Hardangervidda og Nordfjella sone 1, hvor klassisk skrantesjuke er påvist. Her er det egne regler som skal hindre at skrantesjuke spres ut av sonen. I disse sonene er det ikke reindrift.
Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease - CWD) er forårsaket av prioner (en type proteiner som ikke brytes ned i kroppen). Sykdommen skader nervesystemet og er alltid dødelig. Det tar lang tid fra et dyr er smittet til det utvikler symptomer som hyppigst er vekttap og endret oppførsel som utvikler seg over uker eller måneder. Det er to typer skrantesjuke, klassisk CWD som er smittsom og påvist hos villrein i Nordfjella og på Hardangervidda og atypisk CWD hos elg og hjort og er så langt det vites nå ikke smittsom.
Sist oppdatert: mandag 16. september 2024