Hva er dyrevelferd?

Vi mennesker har alltid hatt et forhold til dyra. Dyra gir oss mat og klær og de har tidligere gjort at vi har kunnet bevege oss raskere fra sted til sted og hjulpet oss som arbeidskraft. I tillegg er de gode følgesvenner og samhandling med dyr har vist seg å være positivt for mange menneskers fysiske og psykiske helse og livsmestring.

Dyrevelferd kort forklart

Dyrevelferdsbegrepets historie

Spørsmålet om dyrs evner og følelser og om hva dyrevelferd egentlig er og innebærer har vært mye diskutert opp gjennom åra. Før opplysningstida var det vanlig å se på dyr som maskiner uten rasjonalitet og følelser. En av de første som skrev om dyr som sansende individer (1839) var den engelske veterinæren William Youatt. Noen tiår senere satte også blant annet filosofen Jeremy Bentham og biologen Charles Darwin dyrs behov og emosjoner på agendaen. Bentham mente at dyr skulle behandles godt fordi de kan lide. Darwin framsatte blant annet at dyr kan tenke rasjonelt, huske og kommunisere og at de har følelser.  

Etter dette har mange andre filosofer også uttalt seg om hvordan dyr bør behandles og at vi mennesker har en plikt til å ta godt vare på dyra vi har ansvaret for.

I 1964 kom Ruth Harrison med boka Animal Machines der husdyras forhold i den industrialiserte husdyrproduksjonen i England ble beskrevet i detalj. Dette medførte opprettelsen av Brambell kommisjonen som lanserte De fem friheter som senere ble formalisert av UK Farm Animal Welfare Council i 1979. Disse er:

• Frihet fra sult, tørst og feilernæring
• Frihet fra unormal kulde og varme
• Frihet fra skade og sykdom
• Frihet fra frykt og stress
• Frihet til å utøve normal atferd

De fem friheter gir oss noen viktige kriterier for hva god dyrevelferd er. De første tre tar for seg betingelser som er nødvendig for fysisk helse, for å dekke nødvendige primærbehov. De to siste omhandler psykisk helse med fravær av stress og mulighet til å kunne utføre normal atferd.  

Arbeidene til den amerikanske zoologen Donald Griffin påvirket også opinionen. I sin bok fra 1976, argumenterte han for at dyr er bevisste individer på lik linje med mennesker.

De siste 50 årene har dyrevelferdsbegrepet blitt utviklet videre i et samarbeid på tvers av flere vitenskapelige retninger. Ønsket om å få en bedre forståelse for hvordan dyrene oppfatter sin verden og sitt liv og hvordan de blir påvirket av menneskelig tilstedeværelse, aktivitet og kontroll er økende. Det er bred enighet om at dyr er sansende individer som kan erfare både positive og negative følelser. Dyrevelferd er nå en etablert vitenskap som forener kunnskap fra mange ulike vitenskapsgrener.

Dyrevelferdsregelverket i Norge

Dyrevelferdsregelverket i Norge er blant det strengeste internasjonalt.

Vi fikk vår første dyrevelferdslov i 1935. Nåværende lov erstattet forrige utgave fra 1974 og trådte i kraft i 2010. Den inneholder prinsipper og bestemmelser om hvordan mennesker skal behandle både tamme og ville dyr.

Dyrevelferdslovas generelle bestemmelser sier at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker og formålet er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyra våre. Lova er utgangspunktet for detaljerte forskrifter for de enkelte typer dyrehold vi har i landet. Og disse inneholder minimumskrav for hvordan de ulike produksjonsdyra våre skal behandles.

Definisjon på dyrevelferd

Til tross for at dyrevelferd nå er en etablert vitenskap er det ikke full enighet om en definisjon på begrepet «dyrevelferd» eller om hvordan dyrevelferd skal fremmes.

Flere definisjoner på dyrevelferd finnes. Den mest kjente er opprinnelig utviklet i 1986 av Donald M. Broom som er en engelsk professor i dyrevelferd og senere videreutviklet av Foreningen Norske Etologer:

Dyrevelferd er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø.

Denne definisjonen fokuserer på det enkelte individet og dyrets opplevelse her og nå og er den definisjonen som ligger til grunn for den nyeste dyrevelferdslova vår.

Det er to hovedgrunner til at det har vært vanskelig å komme fram til en omforent definisjon på dyrevelferd. Disse er at det blir benyttet mange ulike måter å måle dyrevelferd på og at begrepene «bevissthet» eller «følelser/ emosjoner» er vanskelig å studere .

En ny definisjon som nå er foreslått av Marian S. Dawkins er «God helse og det dyra ønsker/vil». For ville dyr fører ofte «det de ønsker» også til «god helse» i mye større grad enn hos oss mennesker. «Det dyra ønsker» påvirker atferden deres slik at de tenderer til å ville oppnå de rette tingene og unngå de gale noe som er hovedårsaken til at dyr holder seg friske. Et eksempel på dette er fjørfe som spiser små stener, grus eller sandkorn fordi de ikke har tenner, og stenene er viktige for fuglenes evne til å fordøye mat. Men siden det ikke alltid er samsvar mellom det dyr ønsker og det som er lurt på lang sikt, må «god velferd» også inkludere faktorer som gir god helse i tillegg til det dyra «ønsker».  

For å kunne finne ut «hva dyra ønsker» har forskning funnet fram til hvordan vi kan «spørre dem» ved hjelp av ulike atferds studier som valg-tester og hvor stor innsats de vil gjøre for å oppnå noe de ønsker. Eksempel på dette er tester som gir dyr valget mellom ulike underlag og ulike luftkvaliteter. I et norsk forskningsprosjekt ved NMBU ble det benyttet symboler for å spørre hester om de ville ha dekken på seg eller ei.  

Dyrevelferds tre dimensjoner

Ifølge forskning består dyrevelferd av de tre dimensjonene biologisk funksjon, naturlig liv og dyrets subjektive opplevelse. Disse dimensjonene er alle viktige for dyrs velferd og gir oss en forståelse for hvordan dyrets fysiske og sosiale miljø bør være. Figuren under viser hvordan de tre sidene ved dyrevelferd griper inn i  hverandre.

Figur 1. Hentet fra Kjøttets tilstand 2017, og basert på arbeider fra Appelby, Lund og Fraser

Dyrets biologiske funksjon handler om god helse, normal atferd og god produksjon (f.eks. evne til å formere seg og produsere melk). Naturlig liv handler om hvorvidt dyret lever i et miljø som er naturlig for arten der det trives og har mulighet for naturlig atferd som sosial kontakt, naturlig bevegelse og leting etter mat. Subjektive opplevelse er knyttet til dyrets mentale tilstand, som at dyret har opplevelser som gir positive eller negative følelser.

Et dyr som får tilfredsstilt sine behov i alle de tre dimensjonene vil da med stor sannsynlighet være tilfred og ha god velferd. Og for å få en fullgod oversikt over dyrets velferdssituasjon er det viktig med en helhelhetlig tilnærming der alle disse tre dimensjonene vurderes.

Forskning på dyrevelferd

Ønske om å få en bedre forståelse for hvordan dyrene oppfatter sin verden og sitt liv og hvordan de blir påvirket av menneskelig tilstedeværelse, aktivitet og kontroll er økende. Det er bred enighet om at dyr er sansende individer som kan erfare både positive og negative emosjoner.

Forskere dokumenterer de ulike dyreartenes grunnleggende behov og egenskaper og gir oss blant annet en bedre forståelse for dyrs emosjonelle og kognitive evner. Målet har vært og er å finne ut hvordan vi best mulig kan legge til rette for gode dyrehold, slik at vi jobber forebyggende for å oppnå god dyrevelferd og gir dyra et liv verdt å leve. Til dette trengs det kunnskaper fra flere fagfelt som blant annet biologi, fysiologi, etologi, veterinærmedisin, husdyrfag, psykologi, ernæring og avl/ genetikk. Og vitenskapen om dyrevelferd forener kunnskap fra de ulike vitenskapsgrenene.

I Norge har vi mange og sterke forskningsmiljøer innen dyrehelse, etologi og dyrevelferd. Eksempler på disse er blant annet NMBU med Veterinærhøyskolen og Faggruppen etologi og dyrevelferd, Nord Universitet med Animal Science, Veterinærinstituttet og Animalia.

Veterinærer er spesialister på dyrehelse, men har også kompetanse om atferd og dyrevelferd. Etologer kalles også atferdsbiologer og studerer hvordan dyra oppfører seg – deres atferd - i sitt naturlige miljø og hvorfor de gjør som de gjør, og er en disiplin innen biologi og zoologi.

 Hvordan kan vi måle dyrevelferd?

Hvordan vi har det påvirkes av mange forskjellige faktorer. Hvis vi bor et sted som vi trives, sammen med de vi liker og er glad i, får gjøre ting vi liker og er friske er sannsynligheten for at vi har det bra ganske stor. Og hvordan vi har det påvirker vår fysiske og psykiske helse, kroppsspråket vårt, hva vi gjør og hvordan vi beveger oss. Slik er det også for dyra.

Som tidligere nevnt har forskning funnet at de tre dimensjonene «naturlig liv», «biologisk funksjon» og «subjektiv opplevelse» er viktig for dyras velferd. (Se figur 1). For å si noe om hvordan dyr har det er det derfor viktig å vite noe om hvordan de liker å leve (hvilke miljø gir dem et mest mulig naturlig liv), hvordan de oppfører seg når de har det bra og når de ikke har det bra (subjektiv opplevelse) og tegn på at de er friske eller syke (biologisk funksjon).

For å si noe om hvordan dyra har det er vi derfor avhengig av å se på hvilke miljø de lever i og observere dyret selv – om det er friskt og har normal atferd. Faktorer som påvirker hvordan dyra har det og som kan måles på en vitenskapelig måte kalles dyrevelferdsindikatorer. Forskere har  funnet fram til en rekke slike indikatorer som kan observeres for å si oss noe om et dyrs velferd.

Det skilles mellom ressurs- og dyrebaserte velferdsindikatorer. Ressursbaserte indikatorer er forhold i dyrets miljø som oppstallingsforhold, luftkvalitet, fôr, vann og stell og er de som opprinnelig er mest benyttet.

Dyrebaserte indikatorer benyttes mer og mer og vurderes på selve dyret. Ved å observere dyrene i ulike oppstallingsforhold kan helse og velferd vurderes mer direkte og mer detaljert. Eksempel på slike dyrebaserte indikatorer er kroppshold, forekomst av sår og ulike atferdsvurderinger og blodverdier. 

Indikatorene kan være enten negative og måle forhold som ikke er bra for dyrene som for liten plass, tegn på sykdom og unormal atferd, eller positive og vurdere forhold som forekomst av naturlig positiv atferd, god helsestatus eller tilgang på viktige ressurser.

Ulike dyrearter trives under forskjellige forhold. Det er derfor avgjørende å benytte artstilpassede indikatorer som tar hensyn til den enkelte dyrearts behov. Indikatorene skal si noe om dyrets livskvalitet og være vitenskapelig pålitelig. Altså at de måler det de er ment å måle.

I tillegg er det viktig at de er enkle å benytte og tilpasset de som skal bruke dem enten det er forskere, veterinærer i praksis, Mattilsynets inspektører, dyreholdere eller andre.   

En samling av flere velferdsindikatorer som til sammen gir et helhetlig bilde på hvordan dyret har det kalles velferdsprotokoller. Det er utviklet flere slike protokoller som innlemmer flere indikatorer til en velferdsskår. Slike protokoller kan ta lang tid å gjennomføre. Det er derfor behov for å identifisere sett med et minimum antall velferdsindikatorer som tar for seg hovedutfordringene med helse og velferd hos husdyrene våre.  

Eksempel på dette i praksis er meieriindustriens utvikling av en dyrevelferdsindikator som består av flere delindikatorer og benytter data fra Kukontrollen. I Kukontrollen samles rutinemessige besetningsdata fra de fleste melkekubesetninger. Målet med indikatoren er å gi et kontinuerlig bilde på dyrevelferden i storfebesetningene i landet. I forskningsprosjektet WelCow/ Kutrivsel vurderes dyrevelferden i besetninger ved å benytte anerkjente velferdsprotokoller og prosjektet har som mål å verifisere og dokumentere (validere) at dyrevelferdsindikatoren er egnet til å måle velferden til melkekyr.

Bonden er viktig for å sikre dyrenes velferd

Det er bonden som har ansvaret for at regelverket følges, at dyra får tilstrekkelig tilsyn, omsorg og stell. I tillegg skal dyra ha tilgang på ressurser de trenger for å leve godt som tilstrekkelig fôr og vann og et levemiljø som sikrer dem både god helse og god velferd. Bonden er derfor den viktigste enkeltfaktoren for god velferd for produksjonsdyra. Derfor er bondens arbeidsinnsats og kompetanse avgjørende.

Bondevelferd og dyrevelferd henger tett sammen. Forskning på den norske bondens hverdag viser at bønder har større risiko for å utvikle depresjon og angst enn andre yrkesgrupper. Og det sees en sammenheng mellom lav inntekt, et til tider ensomt yrke og høy arbeidsmengde og psykiske utfordringer. Da er sosial støtte og opplevelse av kontroll en viktig faktor.

Dyrevelferd i Norge

Husdyrnæringa jobber kontinuerlig for å fremme velferden for produksjonsdyra våre. Et viktig tiltak er etablering av dyrevelferdsprogrammer for fjørfe, svin, storfe og sau, der det blant annet er krav om regelmessige velferdsbesøk av godkjente veterinærer og kompetansebygging. Eventuelle avvik må rettes opp innen avtalt frist.

Kvalitetssystem i Landbruket (KSL) i regi av Stiftelsen Norsk Mat gir bonden et verktøy for internkontroll og kvalitetssikring. Status for hver enkelt bonde er tilgjengelig for både Mattilsynet og varemottakerne.

For å ha Gyldig KSL kreves årlig egenrevisjon samt ekstern revisjon der hyppigheten er bestemt av typen produksjonsform. Uten Gyldig KSL trekkes en viss prosent av oppgjøret når dyr leveres til slakt. I tillegg samarbeider husdyrnæringen med forskningsmiljøene i Norge om mange dyrevelferdsprosjekter hos produksjonsdyr.

Les mer: Forsker på bedre dyrevelferd.

Det er Mattilsynet som har ansvar for å føre tilsyn med dyrehold, og å fatte vedtak og gjennomføre tiltak i situasjoner der regelverket ikke følges.

De fleste bønder tar godt vare på dyra sine og tar dyrevelferd på alvor. Dessverre ser vi også eksempler på at dyr behandles dårlig og i strid med regelverket, noe som er uakseptabelt.