Sauene våre stammer fra den ville muflonen (Ovis gmelini). Ordet sau brukes som samlebetegnelse for lam, søye og vær. Søye er et voksent hunndyr. Lam er avkommet til sauen og kalles lam inntil ettårsalderen. Påsettlam er søyelam som ikke slaktes men som skal tas inn som del av de vinterfôra sauene. Vær er hanndyr av sau, og kalles også saubukk.
Sauehold i Norge
Om lag halvparten av norske gårder med husdyr har sau. Det betyr at sau er den husdyrproduksjonen med flest produsenter og antall gårder med sau har holdt seg mer stabilt enn de andre husdyrproduksjonene. Hold av sau er ofte kombinert med annen produksjon eller at bonden har arbeid utenfor gården. Det er i overkant av 928 000 vinterfôra sau i Norge totalt fordelt på om lag 13 255 sauebruk. Og hvert bruk har i gjennomsnitt i underkant av 90 vinterfôra sau. Antall sauer per bruk har bare steget svakt de siste årene, og tendensen er at det blir flere store, men også flere svært små besetninger med sau. Rogaland, Vestland og Innlandet er de fylkene som har flest sau.
Vi har mange ulike saueraser i Norge, men majoriteten er krysninger mellom ulike raser. Det er vanlig å dele dem inn i to hovedgrupper; langhalede og korthalede. Norsk kvit sau (NKS) er den vanligste sauerasen i Norge i dag.
Dalasauen er en langhalet gammel norsk rase avla fram fra gammelnorsk spælsau og flere engelske saueraser. Den var lenge den dominerende rasen i store deler av landet vårt. Dalasauen er storvokst og grovbygd, med brei mule og svart nese og svarte klauver. Rasen er hovedsakelig hvit men finnes også som svart og brun.
Norsk kvit sau (NKS) er den vanligste sauerasen i Norge i dag. Den er opprinnelig en krysning mellom blant annet dalasauen, andre norske raser som steigar og rygja og noen utenlandske raser. NKS er en relativt uensartet rase, men skal ha hvit ullfell. I hovedtrekk er den mer spedlemmet, rasktvoksende, fruktbar og kjøttfull enn dalasauen.
Alle spælsaurasene er av korthaletypen, og stammer fra den nordeuropeiske korthalesauen. Gammelnorsk sau, gammelnorsk spælsau og spælsau er mer hardføre og lettbeinte med et godt utviklet flokkinstinkt. De passer godt til de mer ekstensive driftsformene som utegang med enklere dyrerom og utedrift.
I Norge har vi seks nasjonale saueraser som regnes som truede, dette er dalasauen, blæset sau, fuglestadbrogete sau, grå trøndersau, rygjasau og steigarsau.
Andre nasjonale raser som gammalnorsk spælsau, gammalnorsk sau, norsk pelssau og sjeviot regnes som sårbare men ikke truet.
Ulike driftsformer for sauehold
Standard sauedrift med fjøsbygning er den klart vanligste driftsformen i Norge på grunn av det kalde klima vårt. Her holdes dyra inne i et isolert fjøs i vinterhalvåret. I denne perioden ligger sauene mye av døgnet, så gulvets kvalitet er viktig. God utforming av fjøsgulvet betyr mye i forhold til både komfort, risiko for skader og for at dyra skal holde seg reine. I norske sauefjøs benyttes hovedsakelig drenerende golv eller talle.
Strekkmetall er den vanligste formen for drenerende gulv. Denne formen gir god drenasje slik at dyra holder seg reine, men er kaldere å ligge på. Det er imidlertid et krav i forskriften om at sau skal ha tilgang til bekvem, tørr og trekkfri liggeplass, og små lam skal ha tilgang til tett liggeunderlag med tilfredsstillende varmeegenskaper. I binger med spaltegulv kan dette løses ved å legge inn en plate eller matte eller å lage en halmseng til lammene.
Et alternativ til drenerte gulv, er «talle». Dette gir en tørr og varm liggeplass for dyra. Halm er det som er best egnet som strø da den gir mer varmgang. Det er viktig å påse at tallen ikke blir for fuktig men holder seg ren og tørr. Dette kan oppnås ved å gi stor andel tørt grovfôr og tilføre ny halm jevnlig.
I en del sauehold har dyra tilgang til uteområder også i vinterhalvåret, Dette gir dyra mulighet for mosjon i innefôringsperioden, noe som er positivt både for sauenes velferd og helse. På våren etter lamming når været tillater det slippes søyene og lamma på innmarksbeite før de som oftest transporteres til utmarksbeite i skog eller fjell der de oppholder seg til sanking om høsten.
Driftsform med enkle dyrerom og utegang er økende i Norge. Her har saueflokken fôrings og/ eller aktivitetsområdet ute med tilgang til et enkelt ikke isolert skjul med tre tette vegger og tak som skal gi beskyttelse mot vind og nedbør. Området skal ha et liggeunderlag med gode varmetekniske egenskaper og være stort nok til at alle dyra kan ligge samtidig. Til dyr som trenger spesielt tilsyn og stell skal det være tilgang på et lyst og oppvarmet rom i vinterhalvåret.
Driftsform uten oppholdsrom – helårs utedrift forutsetter godkjenning fra Mattilsynet og at beitegrunnlaget og klimaet er godt nok for sauetypen. Et godt beitegrunnlag innebærer nok gras og andre ville vekster av god nok kvalitet.
Helårs utedrift forutsetter også at det er tilgjengelige naturlige områder på beite der sauen kan få ly, samt samlingsgjerder med mulighet for tilleggsfôring og tilsyn ved behov. Sauer på utedrift skal samles minimum om våren og høsten for kontroll, merking, napping og klipping av ull samt nødvendig parasittbehandling. Eksempel på raser som kan tåler det norske klimaet godt er gammelnorsk sau og gammelnorsk spælsau da de er hardføre og nøysomme dyr med lette lamminger og et sterkt flokkinstinkt.
Gammelnorsk sau på helårs utedrift på Værlandet. Foto: Hilde Buer
Hva spiser sauen?
Sauen er en drøvtygger som spiser gras, halvgras, lauv, lyng og andre tungtfordøyelige plantevekster. Denne typen husdyrfôr kalles for grovfôr. Grovfôr er en fellesbetegnelse på fôr som består av gras, halm, høy og rotvekster. Sauens grovfôropptak får den fra beite på innmark og i utmark samt fra fôring med ulike typer grovfôr enten inne eller ute.
Sauene får også kraftfôr, men dette utgjør kun om lag 10 prosent av fôrinntaket. Det benyttes i tillegg til grovfôret for å dekke fôrbehovet til sauen i perioder der det trengs ekstra stort næringsbehov som grovfôret ikke kan dekke og dersom grovfôret ikke er av god nok kvalitet.
Les mer: Hva spiser sauen?
Sau og lam på beite - vår, sommer og høst
Etter lamming om våren slippes søyer og lam i standard sauedrift på innmarksbeite i tilknytting til gården etter få dager eller uker, avhengig av værforhold og om grasveksten i området er god.
Litt senere på sommeren slippes de fleste sauer og lam på utmarksbeite enten på fjellet eller i skogen. På høsten hentes sauene hjem til gården hvor de igjen holdes på innmarksbeite.
Utmarksbeite er naturlig vegetasjon, fjellterreng og skog som ikke blir gjødslet eller dyrket opp (kultivert). Norge består av hele 95 prosent utmark og 45 prosent av dette er vurdert som godt eller meget godt beite. Utmarka er derfor en viktig fôrressurs for drøvtyggere som sau, geit og ku.
Innmarksbeite er definert som et jordbruksareal som kan benyttes til beite, men som ikke kan høstes maskinelt. Innmarksbeite karakteriseres som jordbruksareal eller dyrka mark sammen med fulldyrka- og overflatedyrka jord. Jordbruksarealet i Norge utgjør kun omlag 3,5 prosent av landarealet vårt. og av dette er bare 1/3 egna til produksjon av korn, belgvekster, frukt og grønt. Resten, 2/3, er best egna til å dyrke gras, og blir dermed brukt som innmarksbeite og til høsting av gras slik at dyra får dette som mat også etter beitesesongen er over.
Sau på beite i Børkedalen i Sør-Fron. Foto: Yngve Rekdal, NIBIO
Drektighet, lamming og amming/diing
Senhøstes/ vinter blir søyene vanligvis brunstige og pares eller insemineres slik at de skal få lam til våren. Drektighetstiden varierer med rase og antall lam, men er vanligvis 144 – 149 dager eller i underkant av 5 måneder. Søyene har to spener og får i dag i gjennomsnitt litt under 2 lam. Søyer kan bli over 15 år gamle, men i gjennomsnitt utrangeres søyer når de er 3 – 5 år. Vanlige årsaker til utrangering kan være sykdom eller problem med brunst, drektighet og lamming.
Når lammene blir født er de fullt utviklet. De reiser seg fort og finner fram til morens spener for å drikke melk ofte innen en halvtime. Det er viktig at lammene får i seg råmelk så fort som mulig for å ha tilstrekkelig beskyttelse mot sjukdom den første tida. Nyfødte lam er i praksis ikke drøvtyggere, men enmagede. De har en løpemage som tilsvarer magesekken til mennesker og andre enmagede dyr. Formagene, som består av vom, bladmage og nettmage, er fortsatt små og inaktive. Lam kan dermed kun utnytte melk som næring i starten av livet siden den fordøyes i løpemagen. For at de andre magene skal utvikle seg både i størrelse og funksjon slik at lammet blir fungerende drøvtygger og kan nyttiggjøre seg næringsstoffene i grovfôret er det viktig med tilgang på godt grovfôr og kraftfôr tilpasset alderen.
Inne i fjøset holdes lammene i binger sammen med mora. De to første ukene skal de ha tett liggeunderlag med tilfredsstillende varmetekniske egenskaper. Når klima og vær tillater det slippes lammene ut på innmarksbeite sammen med søyene.
Kopplam er lam som av ulike grunner ikke får melk av mor men blir gitt melk på annen måte.
Dersom søya får mange lam er det risiko for at hun ikke har nok melk til å fostre opp alle sammen. I tillegg kan det i situasjoner der søya blir syk eller dør bli nødvendig å fostre opp lammene. Dersom det i besetningen er søyer som bare har fått ett lam eller som av en eller annen grunn har mistet sine lam kan man la disse søyene adoptere lammene. Kopplammene som ikke kan adopteres bort til andre søyer fôres opp av bonden med en kombinasjon av melk, kraftfôr, gras og beite som de andre lammene. Melken kan gis fra smokkbøtte, melkeautomat eller flaske. Men det er spesielt viktig at de får rikelig med råmelk så raskt som mulig etter fødselen det første døgnet.
Slakting av lam på høsten
De største lammene sendes til slakt rett fra utmarksbeite, mens de mindre lammene hentes hjem til innmarksbeite slik at de kan fôres opp til ønsket vekt. Vanlig levendevekt for lam ved slakt er om lag 45-50 kg, noe som utgjør cirka 20 kg slaktevekt. De fleste lammene blir slaktet i høstsesongen mellom 1. august og 1. desember. Den totale produksjonen av saue- og lammekjøtt har blitt noe redusert de siste årene.
Les mer: Fakta om sau og lam
Les mer: Transport og slakt av sau
Helse og velferd for sau og lam
God helse er en forutsetning for god velferd. Norsk sau er nesten fri for alvorlige smittsomme sykdommer. Men det forekommer andre sykdommer som kan ha stor betydning i den enkelte besetning. Vanligst er jurbetennelse, bør (livmor)betennelse, parasittsykdommer og luftvegsinfeksjoner. Hos lam kan det også være en utfordring med sykdommer i ledd og lidelsen sjodogg som er en flåttoverført sjukdom.
Helsetjenesten for sau – Sauekontrollen – er landsomfattende og inkluderer nå i overkant av 50 prosent av søyene i landet. Sauekontrollen registrerer ytelse, produksjon og helse hos dyrene som er grunnlaget for avlsarbeidet på sau i Norge. Sauekontrollen driver forebyggende helsearbeid ute hos hver enkelt produsent og bidrar dermed til å fremme kunnskap både hos sauebøndene, rådgivere og veterinærer.
Les mer om sauesjukdommer hos Veterinærinstituttet.
Sauehold i Norge er regulert av forskrift om velferd for småfe, som stiller minimumskrav til blant annet driftsformer, andre leveforhold som liggeplass og mosjon samt hva som kreves av tilsyn og stell av dyra.
Dyrevelferd handler om at hvert enkelt dyr får leve godt, trives og ha det bra, både fysisk og psykisk. Begrepet velferd betyr bokstavelig å «ha det bra», og dyrevelferd tar følgelig utgangspunkt i hvert enkelt dyr, og hvordan det trives og har det både fysisk og psykisk i det miljøet det lever i. Et dyr som trives, som mestrer miljøet sitt og er friskt har altså god velferd.
For å ha god velferd for dyra på gården er det viktig å både minimere ubehag og å gi dem mulighet for naturlig atferd og livsutfoldelse slik at de får opplevelser som gir dem glede, tilfredshet og positiv forventning.
Sau og lam tilbringer store deler av livet ute på beite, hvor de utnytter beiteressurser.
I praksis er det snakk om nesten hele livet for lam som slaktes etter sommerbeite og fra minst 4 måneder av året til hele året for avlsdyr avhengig av driftsform. Beite i utmark er et vesentlig velferdsgode for sauene, da de lever fritt og naturlig, men samtidig er de også utsatt for risiko som skader, sykdom og rovdyr. Derfor er det viktig at dyrene vurderes for beitedyktighet før de slippes på utmarksbeite, samt at dyreholder sørger for hyppig tilsyn med saueflokken tilpasset områdets risikofaktorer.
I vinterhalvåret holdes sauer i standard sauedrift inne i fjøset i binger hvor de har begrenset plass. I en del slike sauehold har dyra imidlertid også tilgang til uteområder i vinterhalvåret enten i form av luftegårder eller på innmark i tilknytting til sauefjøset.
I desember 2023 lanserte næringen dyrevelferdsprogrammet (DVP) for sau. Programmet gjelder i første omgang alle produsenter med over 30 vinterfôra sau, noe som betyr nesten 70 prosent av alle sauebesetninger i Norge. DVP sau innebærer blant annet obligatorisk kurs om atferd og velferd for sau samt veterninærbesøk hver 18 måned.
Les mer: Dyrevelferd for norsk sau og lam.
Sist oppdatert: tirsdag 24. september 2024