Miljøgifter i mat

Hva er miljøgifter?

Miljøgifter er kjemiske stoffer som brytes ned sakte, samler seg opp i levende organismer og kan ha alvorlige langtidseffekter på helse og miljø. Miljøgifter finnes i en rekke produkter vi omgir oss med i hverdagen, blant annet maling, sminke, matemballasje og tekstiler. Ulike typer industri kan være en kilde til utslipp av miljøgifter. Det har kommet strengere krav for en del miljøgifter de siste årene og for disse har utslippene fra norsk industri blitt kraftig redusert de siste 20 årene. Selv om utslippene av miljøgifter reduseres, vil det ikke nødvendigvis føre til lavere nivåer i miljøet, nettopp fordi disse stoffene brytes ned sakte eller fordi de ikke brytes ned i det hele tatt.

Miljøgifter kan spre seg over store avstander gjennom luft og i havet. Eksponering for miljøgifter kan potensielt ha alvorlige langtidseffekter, og forskere har vist at de kan øke risikoen for ulike sykdommer og føre til lavere reproduksjonsevne.

Miljøgifter kan deles inn i de to hovedgruppene persistente og ikke-persistente miljøgifter.  
Persistente miljøgifter er tungt nedbrytbare stoffer som konsentreres i mennesker og dyr over tid. Dioksiner, pesticider, bly, polyklorerte bifenyler (PCB), kadmium, kvikksølv og polyflourerte alkylstoffer (PFAS) er eksempler på persistente miljøgifter. Disse stoffene har en rekke skadelige effekter på helse og miljø, og kan blant annet føre til hormonforstyrrelser, kreft, reproduksjonsproblemer og nerveskader.

Ikke-persistente miljøgifter er stoffer som skilles relativt raskt ut av kroppen. Parabener, ftalater, bisfenoler, akrylamid og muggsoppgifter er eksempler på slike stoffer.

PFAS, dioksiner og PCB

Blant stoffene som ofte trekkes frem i forbindelse med mat finner vi de tungt nedbrytbare stoffene PFAS, dioksiner og PCB. I Norge er det øvre grenseverdier for innhold av disse stoffene i mat som spises av mennesker. Å sørge for at jord og vann og fôrråvarer som vi bruker til matproduksjon er trygg, er viktige tiltak for å redusere mengden av disse miljøgiftene i maten vår.

PFAS er en forkortelse for per- og polyflour-alkylstoffer, som er en stor gruppe flourholdige stoffer. De er vann-, flekk- og fettavvisende og brukes, ifølge FHI, «overalt», blant annet i matvareemballasje, impregnerte tekstiler, kosmetikk, i kjeler og stekepanner, i lakk og i maling. Stoffene brytes sakte ned og kan være helseskadelige over tid. Det er ofte høyere konsentrasjon av PFAS i kroppen til dyr (og mennesker) høyt oppe i næringskjeden enn hos de som er lengre ned i næringskjeden, på grunn av noe som kalles bioakkumulering.

Dioksiner er en samlebetegnelse på en stor gruppe giftige klororganiske stoffer. Det er ca. 15 stoffer som er spesielt motstandsdyktige mot nedbryting i naturen, ettersom de er fettløselige. På samme måte som PFAS har dioksiner en tendens til å hope seg opp i næringskjeden.

PCB er en annen gruppe kunstig fremstilte organiske forbindelser som har vært mye brukt i industrien siden 1930-årene. På grunn av de skadelige effektene disse stoffene har på helse og miljø, har bruk av disse stoffene vært forbudt i Norge siden 1980. Likevel er stoffene å finne i mat og miljø. PCB løser seg også opp i fett, og går derfor lett inn i næringsverdikjeden. PCB kan overføres til neste generasjon, blant annet via morsmelk.

Kilder til miljøgifter i matvarer

Det finnes en rekke studier av miljøgifter i kroppen vår som følge av maten vi spiser. Fet fisk er generelt den råvaren med høyest nivåer av miljøgifter. Andre råvarer som kan være en kilde til miljøgifter er drikkevann, kjøtt, meieriprodukter, frukt, grønnsaker og potet. Bidraget fra disse matvaregruppene er imidlertid betydelig lavere enn for fisk, som er den største kilden til miljøgifter i norsk kosthold. Om det er og hvor mye miljøgifter det er i de ulike råvarene avhenger av sprøytemidler som er brukt, miljøet der maten er dyrket eller produsert, og av hva dyret har spist.

Mattilsynet har satt øvre grenseverdier for hvor mye maten vi spiser kan inneholde for at den skal være trygg å spise. Dette er regulert under norsk regelverk. Undersøkelser viser at kjøtt, melk og egg som er produsert i Norge, inneholder lavere nivåer av dioksiner og PCB enn råvarer produsert i andre land.