Norges mål om å øke selvforsyningen av mat

 Norge er blant de minst selvforsynte landene i verden. Noen av grunnene til dette er knapphet på matjord, lange vintre som gir en kort vekstsesong og hvilke råvarer som får plass i kostholdet vårt. Myndighetene har satt et mål om å øke selvforsyningsgraden til 50 %. I dag ligger den rundt 40 % (justert for import av fôr til husdyra). I tillegg har NIBIO utredet potensialet for å øke selvforsyningen av jordbruksvarer. Konklusjonen er tydelig: Å stimulere til økt plantebasert produksjon er avgjørende, både når det gjelder råvarer til konsum og til husdyrfôret.

Les mer om hvor selvforsynt Norge er på ulike matvaregrupper.

Mulighetene for å øke selvforsyningsgraden

I NIBIOs beregninger kommer det frem at styrket grøntproduksjon kan øke selvforsyningsgraden med 0,9 prosentpoeng. Videre vil økt norskandel i matkornet være en avgjørende faktor. Matkornpartnerskapet har satt et mål om å oppnå 90 % norsk korn i mel og bakervarer som konsumeres av nordmenn. NIBIO peker på at dette vil kunne få stor innvirkning på selvforsyningsgraden (5,7 prosentpoeng). Når det gjelder frukt og bær utgjør denne matvaregruppen en såpass liten andel av kaloriinntaket, at selv en 50 % økning i frukt og bær produksjonen (fra 6 % til 9 % norskandel) kun vil øke selvforsyningsgraden med 0,13 prosentpoeng.

Norskandelen på kjøtt, egg og meieri er i dag svært høy (henholdsvis 91%, 99% og 96%, eller 75%, 81%, 79 % justert for import av fôr). Å innføre flere norske råvarer i fôret til husdyra er derfor det viktigste tiltaket for å øke norskandelen i animalske råvarer. Her kan både bruk av kjøttbeinmel som proteinkilde, og mer norsk fôrkorn som karbohydratråvare gi positive utslag. NIBIO peker imidlertid på at de største mulighetene ligger i økt bruk av grovfôr, i tillegg til bedre kvalitet på det grovfôret som benyttes i produksjonen. Utnyttelse av beitemuligheter og høsting av gras på gunstige tidspunkt vil altså kunne ha god effekt.

Hva spiser husdyra?

Hva er utfordringene?

Flere ting gjør det utfordrende å øke selvforsyningsgraden til 50 %. Blant disse er knapphet på dyrkbar mark som er godt egnet for råvarene forbruker etterspør, vær- og klimavariasjoner fra år til år, en negativ utvikling med at det blir stadig færre bønder og nedbyggingen av matjord.

Kun 3 % av Norges areal er dekket av matjord, og fordi Norge er et ruglete land med kort vekstsesong, i tillegg til mye nedbør i enkelte regioner, dyrkes det mye gras som brukes til å fôre drøvtyggere på disse arealene. Resten av matjordarealene brukes til korn, poteter, noe grønnsaker og åkerbønner. Vi dyrker mye bygg, men også en del av de andre kornsortene. For å utnytte alt bygget, samt korn som ikke oppnår matkornkvalitet, produseres kraftfôr som gir oss næringsrike råvarer gjennom husdyrproduksjonen.  

For å øke selvforsyningsgraden må vi også dyrke mer grønnsaker. Og vi kan faktisk mangedoble produksjonen av en god del rotgrønnsaker, uten at det påvirker produksjonen av kraftfôr i nevneverdig grad. For at vi skal kunne gjøre det, må det imidlertid være et marked for det. Det betyr at forbrukere spise mer av de grønnsakene, frukten og bærene som vi har gode forutsetninger for å produsere i Norge, for at vi skal kunne påvirke selvforsyningsgraden i en positiv retning. Spisevaner, tilgjengelighet og pris i butikkene er faktorer som påvirker forbrukermønsteret. I tillegg må vi ha kunnskap om råvarene og hvordan vi bruker dem.

Å produsere mer matkorn, særlig hvete som vi importerer en god del av, vil gi markant effekt på selvforsyningsgraden. Her er det vanskelig å gi en bastant oppskrift på hvordan dette skal gjøres i praksis, fordi produksjonen og kvaliteten på kornet varierer mye fra år til år avhengig av temperatur, nedbør og vekstsesong. For eksempel var 2022 et kjempeår for norsk matkorn, mens 2023 var et svært dårlig år og andelen norsk korn i melet ble lav.  

Korn er heller ikke bare korn. Det er ikke fullt så enkelt at vi bare kan begynne å dyrke mathvete der vi i dag produserer bygg. Mathvete krever mer av klimaet og jordsmonnet, og i enkelte tilfeller vil dyrking av mer matkorn gå på bekostning av produksjon av andre råvarer som går til menneskemat.

Av andre tiltak som kan virke positivt inn på økt norskandel i matkornet er bedre lagringsmuligheter, slik at vi kan lagre korn fra et år med god produksjon til år med dårligere produksjon. I tillegg kan vi senke kravene til matkorn. For eksempel så krever industrielle bakeprosesser ofte korn av en svært spesifikk kvalitet. Ved å endre kravene kan mer av kornet oppnå matkornkvalitet.

Når det gjelder korn er det også flere målkonflikter som må tas hensyn til. Vi ønsker mer korn til mat, økt fôr til husdyra og høyere produksjon av grønnsaker. Det er derfor viktig å jobbe kunnskapsbasert for best mulig balanse og måloppnåelse, slik at vi ikke havner i konflikt med de betingelsene som ligger i det norske klima og ressursgrunnlaget.

Samtidig som vi ønsker å produsere mer mat på norsk jord, bygges den norske matjorda ned. Mange tusen dekar med matjord har blitt omdisponert til andre formål de siste tiårene. I tillegg blir det færre og færre bønder. I 1990 var rundt 100 000 jordbruksbedrifter i Norge, i 2020 var dette tallet sunket til litt i underkant i 40 000. Trenden er spesielt tydelig for antallet husdyrprodusenter, og landbruket i nord anses som særlig utsatt. I rapporten fra NIBIO stilles det spørsmål ved om vi er i ferd med å komme ned til en kritisk masse av bønder som er nødvendig for å kunne opprettholde et levedyktig produsentmiljø.  

Figur: Kart som viser prosentvis nedgang i antallet jordbruksbedrifter i perioden 1999-2019 (basert på tall fra SSB)

Hvilke tiltak peker stortingsmeldingene på

Våren 2024 ble det publisert en stortingsmelding om selvforsyning. Den understreker viktigheten av matproduksjon som et ledd i beredskap. Et aktivt jordbruk i hele landet og en bærekraftig matproduksjon er viktig for at vi skal kunne skape en trygg fremtid for Norges befolkning.

Stortingsmeldingen påpeker at økt planteproduksjon, både til mat og til fôr, er viktig for å øke selvforsyningsgraden. Vi må produsere mer av de plantebaserte råvarene som nordmenn spiser, og vi må satse på økt bruk av norske beite- og grasressurser.

Samtidig som vi må øke produksjonen av plantebasert mat, slår stortingsmeldingen fast at det er avgjørende å opprettholde den høye selvforsyningsgraden på de råvarene som allerede har en høy norskandel, som kjøtt, egg og meieri.

For å sikre en positiv utvikling, må inntektsmulighetene for bøndene sikres. Dette krever et bredt samarbeid mellom aktørene i hele verdikjeden.

Hvorfor er det viktig å øke selvforsyningen?

Å øke selvforsyningsgraden er viktig for å sikre trygg og forutsigbar tilgang på mat til norske forbrukere, god beredskap, utnyttelse av ressurser, et aktivt landbruk over hele landet, sysselsetting i distriktene, og for en videreutvikling av Norge som matnasjon.

Økende globale utfordringer, som følge av klimaendringene, understreker viktigheten av å opprettholde jordbruksarealene, og å produsere mest mulig mat på egne ressurser.

Hvordan vil klimaendringene påvirke matproduksjonen?

Redusert husdyrproduksjon kan svekke selvforsyningsgraden

Husdyra bidrar til produksjon av mat på norske jordbruksarealer. Mye av matjorda er best egnet til produksjon av gras og bygg. Vi mennesker klarer verken å spise gras eller like mye bygg som det vi produserer. Derfor er både drøvtyggere og kraftfôrproduksjon viktige faktorer for å opprettholde jordbruk i hele landet, og for å utnytte ressursene i utmarka.

Flere har tatt til orde for å redusere produksjonen av storfe, sau og gris i Norge. Det argumenteres for at det kan fristille arealer for økt produksjon av plantebasert mat. Det er imidlertid ikke så enkelt at matjordarealer som brukes til gras, bygg og annet fôrkorn bare kan byttes ut til produksjon av de plantebaserte råvarene som nordmenn ønsker å spise. Her legger både vekstsesong, nedbør, terreng, jordsmonn og temperatur begrensninger.

NIBIO estimerer at det er mulig å øke produksjonen av både grønnsaker, frukt, bær og matkorn. Dette vil være positivt for selvforsyningsgraden. Dersom vi samtidig reduserer husdyrproduksjonen kan vi ende opp med å nulle ut effekten av økt plantebasert produksjon, eller risikere ende opp med en reduksjon i selvforsyningsgraden totalt sett. Derfor er det viktig å gjøre gode og kunnskapsbaserte vurderinger før man gjør store endringer i matsystemet. Det er tross alt et svært komplekst system som har blitt til gjennom en utvikling som har pågått i flere tusen år.