Bærekraftig matproduksjon innebærer å utnytte tilgjengelige ressurser på en måte som er tilpasset de naturgitte forholdene. Kun 2,1 % av Norges areal er dyrkbar mark, og av dette er bare 1/3 egnet til produksjon av korn, belgvekster, frukt og grønt. Resten er best egnet til grasproduksjon. I Norge betyr dermed husdyrhold, det vil si produksjonen av kjøtt, melk og egg, mye for selvforsyningsgraden fra den landbaserte delen av norsk matproduksjon.
Bærekraft er et komplekst begrep som omfatter både miljø-, sosiale, økonomiske og helsefaktorer. Innen matproduksjon handler bærekraft kort sagt om hvordan jord, vann, klima, plante- og dyreliv påvirkes av produksjonen, så vel som i hvilken grad maten ivaretar ernæringsmessige, sosiale og kulturelle behov. Bærekraftig matproduksjon betyr å utnytte tilgjengelige ressurser på en måte som er tilpasset naturgitte forhold. Det innebærer at hva som bør produseres og hvordan, også vil styres av geografi. Målet med bærekraftig matproduksjon er å imøtekomme behovene til menneskene som lever i dag uten å ødelegge for fremtidige generasjoner
Norsk selvforsyningsgrad angir hvor stor andel av den maten vi spiser som er norskprodusert. Tallene varierer noe fra år til år, og i 2016 var selvforsyningsgraden 47 %. Fra den landbaserte matproduksjonen er vi så å si selvforsynte med kjøtt, egg og meieriprodukter, mens vi må importere veldig mye frukt og grønnsaker. Hvor selvforsynte vi er med korn varierer mye fra år til år. Noen år kan mye av kornet vi produseres brukes til brød, mens andre år kvaliteten så dårlig at kun egner seg til husdyrfôr.
Les mer: Hva er selvforsyning?
Hva spiser norske husdyr?
Drøvtyggerne, altså storfe, sau og geit, lever i stor grad av grovfôr i Norge, det vil si gress og planter. Dyrene kan gå og beite deler av året, eller de kan spise gress i form av høy eller surfôr. Surfôr er gress som er konservert for å bevare næringsstoffene og forhindre at det blir ødelagt.
De fleste drøvtyggere spiser en viss andel kraftfôr i tillegg til grovfôret. Kraftfôr er i hovedsak laget av korn, som bygg og havre, tilsatt proteinrike planter som soya eller mais samt vitaminer og mineraler. Hvor stor andel kraftfôr utgjør av kosten varierer mellom de ulike dyreslagene og produksjonsformer. For eksempel spiser sau og ammeku (storfe som kun produserer kjøtt) vesentlig mindre kraftfôr enn såkalte kombikuer (kuer som gir både melk og kjøtt). Kombikua har nemlig et høyere energibehov fordi den produserer både melk og kjøtt. For disse dyrene kan kraftfôrandelen komme opp i 50 %, mens den er vesentlig lavere for sau og ammeku. Likevel er kombikua mer effektiv med tanke på klimabelastning fordi den produserer både melk og kjøtt.
Kylling og gris kan i liten grad nyttiggjøre gress som mat, og lever derfor stort sett på kraftfôr. I tillegg til korn, er råvarene i fôret biprodukter fra andre næringer som rapskake, restråstoff etter pressing av olje fra raps. Noe soya tilsettes også i fôret for å dekke dyrenes proteinbehov.
Illustrasjon som viser prosentandelen gress eller kraftfôr norske husdyr spiser. Sau, lam og kyr spiser hovedsakelig gress, mens svin og kylling spiser kraftfôr.
Hvor kommer fôret til norske husdyr fra?
Opprinnelsen til og sammensetningen av dyrefôret er sentrale spørsmål i diskusjonen om bærekraftig matproduksjon. Hvor er råvarene til fôret produsert? Kunne det vært produsert menneskemat på disse arealene i stedet?
Les mer: Hva er bærekraft?
For alle husdyrproduksjoner sett under ett, er cirka 80 % av fôret norske husdyr spiser norskbasert. Dette omfatter både kraftfôr og grovfôr. Så langt det er mulig brukes det norsk korn i kraftfôret, men tilgangen varierer med kvaliteten på de norske kornavlingene. Klima og geografi setter begrensninger på hvilken kvalitet vi kan oppnå på disse råvarene. Det norske kornet som benyttes til dyrefôr er stort sett ikke av god nok kvalitet til å brukes som mat til mennesker.
Tabellen under viser norskandelen i den totale fôrrasjonen til de ulike husdyrslagene.
Tabell som viser andelen av norske råvarer i det totale fôret, fordelt på de forskjellige dyreslagene. Storfe ammeku har høyest norskandel med 97 prosent, mens kyllingproduksjon har lavest norskandel med 40 prosent.
Import av fôrråvarer
Korn inneholder en god del protein, men ikke tilstrekkelig til å dekke dyrenes behov. Derfor må det i tillegg tilsettes proteinrike råvarer. Soya er vanligst å bruke i kraftfôret, og utgjør om lag 10 %. Landbruket importerer i hovedsak fra land som Brasil og Canada.
De som produserer kraftfôr til husdyr i Norge har gått sammen om en soyaerklæring, som blant annet innebærer at man kun bruker sertifisert avskogingsfri soya. I tillegg må soyaen også komme fra produsenter som ivaretar menneskerettighetene og miljøet, og som støtter opp under regionalt utviklingsarbeid. I 2016 importerte fiskeoppdretts- og husdyrnæringen i overkant av 900 000 tonn soya. Av dette gikk 71 % til fiskefôr og 29 % til husdyrfôr.
I Norge er det forbudt med genmodifisert mat, derfor skal også soyaen som importeres være GMO-fri. Det er heller ikke tillatt å tilsette antibiotika eller hormoner i dyrefôret.
Les mer: Lav antibiotikabruk i norsk husdyrhold.
Jobber for å øke norskandelen ytterligere
I norsk husdyrproduksjon er det fokus på å bedre kvaliteten av fôret. Det pågår en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter på temaet, samt hvilke muligheter som finnes for å ta i bruk helt nye, norskbaserte råstoff i fôrproduksjon. Et eksempel er prosjektet «Foods of Norway» hvor man undersøker potensialet for bruk av trevirke, tang og tare i husdyrfôr.
Sist oppdatert: fredag 24. mai 2024