Deler reindrømmen på Instagram

- Vi delte litt bilder på hver vår private insta, og vi fikk så mye god respons. Vi oppdaget at det var mange som satt på vanlig kontor og likte å se små blikk fra livet vårt på fjellet, sier reindriver Inga Biret Marja Triumf.   

33-åringen er eldst i en søskenflokk på fem jenter, som tilhører en lang generasjon med reindrivere i distriktet D-34 Ábborášša i Kautokeino. Som storesøstre flest måtte hun først ut, og var ganske alene som jente på fjellet.    

- Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg var der med reinflokken. Flere sa du er jente, du skal vel heller studere, og begynne å sy eller være hjemme. Men når jeg ble eldre så likte jeg motstanden, da blir det mer in your face når vi klarer det.  

For å vise at jenter kan klare dette tøffe og fysisk krevende yrket på strak arm, la de fem søstrene en plan.  Det var midt i slakta at ideen ble født.  

- Vi var på høstsamling, der vi fører slaktedyr til en øy i Troms som heter Uløya. Der blir reinen store og feite, og vi får god kvalitet på kjøttet. Mens vi sto der og slakta, fant vi ut å ha en felles konto vi søstrene. Slik ble Jenter i reindrift til.   

De fikk flere følgere når de slo seg sammen. Mange unge jenter tok kontakt, de hadde spørsmål om hvordan man kan starte opp og delte egne drømmer om å satse på rein. Foreldre sendte meldinger og lurte på hva som var hemmeligheten bak oppdragelsene til søsterflokken.   

- Det vi vil vise er at man skal tørre å tru på seg sjøl, bli kvitt stemmen i hodet som sier du ikke kan. Man lærer så lenge man lever, naturen endrer seg og det må vi og. Man lærer av å være i naturen, forteller hun.   

Jenter må bevise mer 

For hun ga heldigvis ikke opp drømmen om å føre familiearven videre. Sammen med søstrene og foreldrene forvalter de sin flokk i sitt utdelte distrikt. Hun er takknemlig for at hun ble oppdratt til at det ikke er noe som heter jenteting og gutteting.   

- Men det jeg bruker å si til mine søstre og andre jenter, er at vi må ofte bevise at vi kan dette. Øynene som følger oss mer enn gutta, når vi for eksempel kaster lasso. Men de bryr seg ikke om at guttene ikke kan kaste.   

Hun beskriver et mannsdominert miljø, som vil ha nytte av flere kvinner og andre måter å tenke på. Samtidig ser hun at det har endra seg, jenter og kvinner i drifta blir mer synlige.

- Jeg vil gjerne møte flere jenter på fjellet. Reinen vil uansett ikke skjønne om du er jente eller gutt, du må ha kunnskap og være villig til å lære. Reinen bryr seg bare om det du kan og forstår.  

Noe av det viktigste hun har med seg fra oppveksten, har vært å få lov til å prøve, og lov til å feile. Uten å få kjeft.  

- Jeg begynte å merke kalver da jeg var 6 år, da lager vi små kjennetegn med kniv i øret på kalven. Jeg kunne ikke forskjell på høyre og venstre, så det ble jo litt feil. Pappa bare retta opp uten å kjefte. Pappa gav oss stor mestringsfølelse, for med kjeft blir unger redde og tørr ikke prøve seg. 

- Vi bor ikke i lavo!  

- Det ligger hardt arbeid bak ethvert reinsdyr. Den er reinen som holder reindriftssamen våken om natta, vi bruker å si vi ligger med et øye oppe om natta. Dyra våre får så mye kjærlighet, omsorg og stell.  

Det er mange myter og lite kunnskap om reindrift blant nordmenn, og det håper søstrene å endre gjennom å være synlige i sosiale medier.   

- Folk tror vi bor i lavo! Det gjør vi altså ikke, sier hun lattermildt og vil få frem at de er helt vanlige folk.   

Bildene på instakontoen viser dog en ganske uvanlig, og for mange en eksotisk arbeidsplass. Fantastiske solnedganger, snøscootere i freshe farger, bitende kulde og reindsdyr så langt øye kan se.   

- Vi har ikke noe A4 liv, jeg kan ikke vente til barnehagen åpner for å dra til fjells. Det blir lange økter på fjellet, nå på vinteren må jeg være der før det lysner, for vi har bare 2-3 timer dagslys nå i mørketida.   

Hun forteller om 12-timers dager som et minimum, men alt bestemmes av hvordan dyra har det, tilgang på fôr og vind og vær. Det er ikke et yrke, men en livsstil.   

- Man lærer ikke reindrift på skolen eller i bøker, man lærer det av å være der, learning by doing. Oppå på fjellet er jeg alene. Der lærer blant annet å kjenne elver, for snøen kommer før elv og vann har frosset. Være hånd i hånd med naturen. Det gjør meg til meg.    

Med baby på kalvemerking   

- Før jeg møtte kjæresten min og fikk barn, hadde jeg har en liste over mine prioriteringer. Førsteplass er rein, andreplass gjeterhundene mine, så kommer familie, scooter og hytte. Kanskje på en femteplass ville det være rom for kjæreste, sier hun og ler.   

Hun innrømmer at med en liten datter på tre år og kjæreste er lista nå justert litt, men hun har med seg datteren så mye som mulig i arbeidet. Bare fire måneder gammel var lille Ingánna med mamma på kalvemerking på fjellet.    

- Hun fikk det inn med morsmelka og jeg håper hun får interessen. Jeg vil lære henne det jeg kan, men hun får velge selv.

For kunnskapen overføres gjennom generasjoner. Bestemora til Inga, som er 84 år gammel, deler historier på den tradisjonelle samisk fortellermåten.   

- Når hun forteller fra hun var ung, og fikk lov å gjøre det gutta gjorde, da lytter jeg så godt etter. Jeg lærer og har det i kunnskapssekken min. Som jeg skal gi videre til datteren min, avslutter Inga.