Livets store og små begivenheter har tradisjonelt blitt markert med – grøt. Dette er et av de aller første varme måltidene som har blitt tilberedt av menneskene, og er fortsatt den første faste føden vi får i oss som spedbarn. Det har vært grøt til frokost og til kvelds, og til hverdag som fest. Byggmelsgrøt var sikringskost og sto på bordet tidlig og sent, mens rømmevarianten ble servert ved de store og viktige anledningene, alltid i følge med saltmat som spekemat - eller som tradisjonen tilsier enkelte steder i landet; fisk.
Det første varme måltidet
Det er med ganske stor sikkerhet man kan si at grøt var det første varme måltidet våre forfedre inntok – bortsett fra kjøtt eller fisk stekt over åpen ild. Det er gjort arkeologiske funn flere steder i Norden som viser at åkerbruk og husdyrhold var kjent ca. 2500 år f.Kr., selv om det egentlige landbruket først regnes å ha startet opp under 500 år senere.
Bygg var i begynnelsen den eneste kornsorten som ble dyrket her i nord. Melet var svært grovt, da kornet ble knust i en steinmorter. Blandet med vann, ble det enten stekt til brød, eller kokt til graut. Begge deler var svært viktige i kostholdet. Å koke grøten med vann var det mest vanlige, men også surmelksgrøt ble brukt.
“Grautpinne”
Grøt er fortsatt en viktig del av kostholdet vårt. Selv om vassgrauten ikke lenger er sikringskost i alle hjem er det mange som spiser havregrøt til frokost, risengrynsgrøt på lørdag og til jul, og rømmegrøt til fest.
Rømmegrøt ble gjerne servert som barselgrøt, slåttegrøt, Jonsokgrøt og Olsokgrøt. Etter hvert ble det også vanlig å servere rømmegrøt på 17. mai og i bryllup.
Til grøten har det alltid vært viktig med riktig drikke – grautvæta – som enten var sur eller søt melk, saft eller hjemmebrygg. I dag er det mest vanlig å servere rød saft.
“Grautpinne” var også viktig, i form av spekemat og flatbrød. Fortsatt er salt spekekjøtt for mange “belønningen” etter den relativt tunge grøten. Spekematen blir da gjerne servert ved siden av grøten, eller som en egen rett etter grøten.
Enkelte steder har saltet eller fersk fisk vært vanlig tilbehør istedenfor spekemat. Ørret, røye eller sik, og også rakfisk med lefse, kan bli servert til grøten i Nord-Østerdal. Fisken blir som oftest lagt i samme tallerken som grøten, og med tradisjonelt grøttilbehør som sukker, kanel og smørøye.
Sankthansfest
Tradisjonen med rømmegrøt er det fortsatt mange som holder i hevd. Rømmegrøt og spekemat er typisk sommermat, og spesielt til Jonsok – eller Sankthans – blir det servert mange steder i landet. Den norske midtsommeren er lys og vakker, og kan være riktig varm og deilig. Når sankthansbålet er brent til bunns og kvelden har blitt så mørk som en midtsommerkveld kan bli, er det stas å benke seg til fest rundt et langbord med gode venner. Med rømmegrøt og spekemat på bordet er du så nær de norske tradisjonene som det er mulig å komme. Ulempen er selvsagt at grøt ikke akkurat blir regnet som oppkvikkende. En stor porsjon ligger tungt og godt i magen, og man får nok mer lyst til å sove enn til å gjøre andre sprell…
Rømmegrøt i gryta
En rømmegrøt har besnærende få ingredienser, og befriende enkel tilberedningsmåte. Allikevel er det mange som kvier seg for å lage den fra bunnen, men heller tyr til ferdigvarianter. Kanskje har de opplevd at grøten ikke “sprekker”, slik at smøret pipler ut? Et godt tips er å la rømmen koke godt i 2-5 minutter før du visper inn halvparten av melet, og så koke grøten videre på svak varme. Da vil smøret etter hvert komme til overflaten, og er lett å fjerne med en skje. Ikke bruk for høy varme, da unngår du at grøten brenner seg i bunnen.
Rømmegrøt er mektig mat, og en kvart liter grøt per person bruker å være nok. Da er det også plass til litt spekemat etterpå! En spekeskinke i tynne skiver og en god spekepølse sammen med flatbrød holder lenge, men er det fest kan en spekeanretning gjøre susen.