100 grunner til at integrering av bærekraft i kostrådsanbefalingene har vært feilslått

De nye nordiske kostrådsanbefalingene (NNR2023) er omsider ferdigstilt. Bærekraft er for første gang innlemmet i anbefalingene om hva vi bør spise. MatPrat har tatt aktivt del i høringsrundene, og har ved en rekke anledninger kritisert måten det har blitt gjort på. Det er mange grunner til å sette spørsmålstegn ved denne prosessen. Her er 100 av dem.

Det finnes ikke noe tydelig mandat for utarbeidelsen av nye kostrådsanbefalinger.
Prosjektbeskrivelsen har endret seg gjentatte ganger.
Komiteen har selv utarbeidet prinsippene for metodikk.
Komiteen har selv valgt ut artikkelforfattere, eksperter og referansegruppe.
Det er ingen krav til bredde og variasjon i bakgrunn hos medlemmene i ekspertgruppen, noe som øker risikoen for en sammensetning av folk fra et snevert miljø.
Eventuelle interessekonflikter publiseres ikke før etter prosessen er ferdigstilt.
Det er en åpenbar mangel på bærekraftkompetanse i ekspertgruppen.
Fagpersoner på bærekraft har valgt å trekke seg underveis i prosessen.
Det er beskrevet at forskere og organisasjoner med sterke bånd til ideologiske organisasjoner skal utelukkes fra prosessen. På tross av dette har NNR2023 overlatt store deler av ansvaret for bærekraftarbeidet til den britiske tankesmien Chatham House. Chatham House har tidligere samarbeidet med en rekke politiske aktører, blant annet for å gi råd innenfor bærekraft. De har en tydelig ideologisk inngangsport og kan ikke sammenlignes med vitenskapelige forskningsinstitusjoner som jobber objektivt og basert på vitenskapelig prinsipper.
Chatham House fikk oppdraget uten anbudsprosess.
Chatham house utførte oppdraget til rabatterte priser.
Det er ikke benyttet noen vitenskapelig metode for å utarbeide bakgrunnsartiklene på bærekraft.
Bakgrunnsartiklene på bærekraft har vært preget av mangelfulle og ikke-eksisterende referanselister.
På den ene artikkelen er over 20 prosent av artiklene det refereres til skrevet av hovedforfatteren selv.
De fem bakgrunnsartiklene (1, 2, 3, 4, 5) på bærekraft er basert på usedvanlig få og svært selektive studier.
Enkelte av bakgrunnsartiklene på bærekraft ble sluppet på høring mens de fortsatt var halvferdige.
Bærekraftartiklene skal ferdigstilles i løpet av høsten, ETTER at de endelige kostholdsrådanbefalingene er publisert.
Høringsfristen på de tre siste bærekraftartiklene var kun få dager før utkastet til den endelige rapporten ble lagt ut på høring. Det virker tvilsomt at de skal ha klart å gå gjennom flere hundre innspill på denne tiden.
I den endelige rapporten står det imidlertid at alle høringsinnspill er nøye vurdert.
Kostrådsanbefalingene, forankret i argumenter om bærekraft, slippes uten at alle bakgrunnsartiklene på bærekraft er fagfellevurdert.
NNR2023 argumenterer imot modellbaserte analyser i rapporten, og sammenligner det med en svart boks der ingen har oversikt over hva som skjer. Uten noen systematisk metode, referanseliste eller oversikt over hvordan ting vektes, er det imidlertid umulig å vite hvordan arbeidet bak NNR2023 er utført.

Det er benyttet en svært snever versjon av bærekraftbegrepet, man har kun sett på miljø. Bærekraft omfatter også sosiale og økonomiske dimensjoner, som ifølge FAO bør behandles på lik linje som miljømessig bærekraft.
Det er utført en snever undersøkelse av miljømessig bærekraft, det handler i stor grad kun om klima.
Rådene omtales ofte som om det er «bærekraftige kostholdsråd», på tross av at de kun er basert på en svært begrenset del av bærekraftbegrepet.
Det er liten informasjon om hvorfor kun de utvalgte miljøindikatorene er benyttet.
Det er ingen informasjon om hvordan miljøindikatorene vektes.
Bærekraft er svært komplekst. Ved å kun sette søkelys på noen få utvalgte faktorer, risikerer man å ende opp med et mat-system som i sum er mindre bærekraftig.
NNR2023 har ikke tatt inn over seg kompleksiteten i matsystemet.
Det er ikke gjort noen helhetlig analyse av hva en reduksjon i konsum av kjøtt egentlig vil bety for utslippene. Det er viktig å se helhetlig på utslipp fra matsystemet ettersom råvarer som fjernes må erstattes med andre. Nye utslipp vil komme til som følge av bl.a. transport, produksjon, arealendringer og bruk av gjødsel. I en studie fra USA konkluderte man med at hvis man fjernet absolutt all husdyrproduksjon, ville utslippene fra landbruket reduseres, men de nasjonale utslippene ville kun bli redusert med 2,6 prosentpoeng, fordi andre utslipp kom til, i og utenfor landbrukssektoren.
At det er stor forskjell på biologiske og fossile utslipp er ikke hensyntatt.
Utslippene fra drøvtyggere er i stor grad biologiske utslipp i form av metan. Metan har en kortere levetid i atmosfæren. Dette blir hensyntatt av kvantifiseringsmetoden GWP*, i motsetning til av GWP100 som ligger til grunn for tallene som er brukt i rapporten. Ifølge FNs klimapanel er det ikke grunnlag for at GWP100 skal veie tyngre enn andre kvantifiseringsmetoder. Det er betenkelig at dette ikke en gang er nevnt i diskusjonen.
Det fremstilles som at å bytte ut kuer med bønner vil føre til en utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene fra kuene minus utslippene fra bønnene. Virkeligheten er langt mer kompleks enn som så.
Det er brukt globale tall på klimagassutslipp fra husdyrproduksjon. I en studie som skal ta for seg det nordiske matsystemet burde man etterstrebe å bruke mest mulig relevante tall. I Norge kommer mye av kjøttet fra kombinasjonsdrift med melk, noe som fører til lave utslipp per kilo råvare.
Tallene som benyttes i rapporten er grovt sett 3-5 ganger høyere enn norske utslippstall, og nesten dobbelt så høye som de FAO opererer med.
Det er i liten grad benyttet studier fra norsk landbruk og norsk matproduksjon, på tross av at det er et eget kapittel i bakgrunnsartikkel 2 dedikert til Norge. Det virker useriøst å komme med påstander om hva som er bærekraftig å spise i Norge basert på data og analyser fra helt andre land. Det er ikke mulig å generalisere på den måten.
Nyansene i produksjonen av animalske råvarer kommer ikke frem. Det er et stort spenn i hvor bærekraftig kjøtt, egg og melk er avhengig av bærekraften i matsystemet.
Husdyrproduksjonen fremstilles som om den ikke kan forbedres. Det bidrar til svartmaling av en næring der det jobbes hardt for å styrke bærekraften.
Arbeidet som pågår innenfor landbruket med å redusere utslippet i produksjonen er ikke hensyntatt. Det er synd. Det pågår mye forskning og innovasjonsarbeid som allerede bidrar og som vil bidra til å styrke bærekraften og redusere klimagassutslippene fra norsk husdyrproduksjon i årene fremover.
Viltkjøtt regnes inn under grensen for rødt kjøtt. Bare så det er klart: klimagassutslippene fra elg og hjort blir ikke redusert om vi spiser mindre viltkjøtt.
Når det gjelder klimapåvirkning, har man ikke tatt inn over seg at klimagassutslipp fra matsystemet er mer komplekst enn et statisk tall per kg råvare. Det advares mot et slikt reduksjonistisk syn i FNs klimarapport.

Det er ingen diskusjon rundt landbrukets mulighet til å binde karbon, og det synes generelt å være liten forståelse for hvordan karbonsyklusen fungerer.
Man har kun fokusert på miljøpåvirkning i primærleddet, mens prosessering og distribusjon er ignorert.
Man foretar enkle generaliseringer selv om det ikke er mulig. Det er umulig å knytte negative estimater til enkeltråvarer på generell basis. Alle råvarer kan produseres på bærekraftig vis (også animalske), og alle råvarer kan produseres med lav bærekraft (også planter).
Man tar utgangspunkt i en antagelse av at alle råvarer fra planteriket er bærekraftige, mens ingen animalske kan være det.
Husdyrproduksjon svartmales, positive bidrag nevnes i liten, eller ingen grad.
Konklusjonene er ikke konsekvente. Utslippene fra lakseoppdrett er i flere tilfeller høyere enn utslipp fra kylling og svin. I rapporten argumenteres det for en kraftig reduksjon av svin, samt understrekes at kylling ikke bør øke, mens det ikke poengteres i samme grad for laks. Å bytte ut svin og kylling med laks vil potensielt kunne gi høyere utslipp.
Beskrivelsen av husdyr er lite preget av objektiv forskning. Man veier ikke fordeler opp mot ulemper, og det er liten grad av nyansering.
Man evner ikke å se helheten. I et økosystem spiller dyra en viktig rolle. Landbruket bør anses som et økosystem der husdyra har en nytteverdi. I bakgrunnsartiklene på bærekraft beskrives husdyra som et ubetinget onde.
Vitenskapelige studier som peker på fordeler ved husdyrproduksjon, både innenfor agroøkologi og når det gjelder bærekraftig produksjon av kjøtt, egg og meieri, er ikke nevnt.
At husdyra bidrar med sirkulering av næringsstoffer og gjødsel, som er viktig i et bærekraftig landbruk, er det liten forståelse for.
At husdyra er en viktig brikke for å utnytte biprodukter fra planteproduksjon er ikke tatt med i betraktning.
Man har et forvrengt syn på at husdyra i stor grad spiser mat vi kunne ha spist. Ifølge FAO er 86 prosent av husdyrforet basert på råvarer vi ikke kan spise.
At beitedyra er avgjørende for å vedlikeholde beiteområdene ser ut til å spille liten rolle i rapporten.
Det kommer ikke godt nok frem at beitearealene er viktige økosystemer for mange rødlista arter.
At beitearealene spiller en viktig rolle for å ta opp karbon er ikke nevnt.
At beitearealene er viktige for en trygg og langsiktig lagring av karbon er ikke forstått.
At beitedyra kan bidra til å øke karbonbinding i jord er ikke tatt med i betraktning.
I bærekraftartikkel 2 er gjengroing av beitearealene til boreale skoger, beskrevet som et positivt klimatiltak.
Scenarioene som beskrives når det gjelder husdyrproduksjon er basert på globale rapporter og data. Forskjellen på denne skrekkbeskrivelsen av kjøttproduksjon og det som faktisk skjer i norsk landbruk blir ikke utledet godt, og selv i delkapittelet om norsk matproduksjon i bærekraftartikkel 2, er dette alt for dårlig beskrevet.
Fremstillingen av det utopiske matsystemet fremstår som naiv. Det foreslås for eksempel at biprodukter av planteproduksjon, som i dag er en viktig råvare i fôrproduksjon til husdyr, kan legges ut i skogen som mat til ville dyr.
Teknologi som verken er tilgjengelig, ferdig utarbeidet eller man kjenner konsekvensene av, fremstilles som redningen for matsystemet. Det foreslås blant annet at genteknologi og cellekulturer utgjør nye muligheter for bærekraftig matproduksjon i de nordiske og baltiske landene, og kan fungere som et alternativ til husdyrproduksjon.
Man utarbeider råd for hva og hvor mye som er bærekraftig å spise, uten at det finnes noen analyse av hva og hvor mye som er bærekraftig å produsere i Norge.

Det er liten anerkjennelse av animalske produkter som næringstette råvarer.
Man tar til orde for å bruke kosttilskudd for å kompensere for næringsstoffer man mister ved å redusere inntaket av animalske produkter, for å styrke bærekraften.
Kjøtt omtales i stor grad med samme tone som sukker og godteri.
Det er ingen diskusjon rundt nytteverdi av råvarer når det gjelder ernæringsinnhold, i forhold til hva man kan tåle av miljøpåvirkning.
Det påstås at et sunt kosthold i stor grad er sammenfallende med hva som er miljømessig bærekraftig. Dette virker merkelig, spesielt med tanke på at NNR2023 nærmest utelukkende fokuserer på utslipp. En rask sjekk på utslipp viser at både brus og sukkerrike frokostblandinger har svært lave klimagassutslipp.
Det males et bilde av at den norske befolkningen spiser enorme mengder kjøtt fra storfe og lam. I realiteten har ikke kjøtt fra drøvtyggere økt nevneverdig de siste tiårene.
Selvforsyning av mat anses som uviktig. Det argumenteres for økt import av mat fra land som kan produsere mat med lavere klimaavtrykk.
Reduksjon i husdyrproduksjonen vil sannsynligvis påvirke selvforsyningen da det norske ressursgrunnlaget og vekstforholdene vanskelig tillater en tilsvarende økning i produksjonen av proteinrike plantevekster som erstatning for egenprodusert kjøtt.
Man ser ingen faremomenter ved økt import fra mer klimasårbare land.
Det er liten forståelse for at redusert husdyrproduksjon vil påvirke sysselsettingen i verdikjedene, og potensielt få store konsekvenser i distriktene der nærmest all landbruksproduksjon er orientert rundt animalsk- og fôrkornproduksjon. Dette er et viktig element i økonomisk bærekraft.
Kostholdsrådene må ta utgangspunkt i matsystemet og produksjonen vi har i dag. Det blir en utopi å vri det mot noe som ikke eksisterer.
Vi kan ikke ha en situasjon der kostrådene legger føringer for landbruksproduksjonen og hva som er bærekraftig å produsere i de nordiske landene. Da er det ikke lenger en faglig prosess, men en politisk.
NNR2023 synes å ha liten innsikt i det norske ressursgrunnlaget. Norge har kun 3 prosent matjord og under halvparten av dette er egnet til å produsere menneskeføde.
NNR2023 har liten forståelse for at norske lysforhold begrenser vekstsesongen og bidrar til at mye av kornet ikke når matkornkvalitet.
NNR2023 synes å ha liten kunnskap om hvor utfordrende det er å produsere mat i et land der sommersesongen er svært kort i store deler av landet.
I bakgrunnsartiklene på bærekraft overses det faktum at store deler av Norges areal kun er egnet for grasproduksjon.
Det argumenteres for at økt grønnsaksproduksjon kan kompensere for reduksjon i animalsk produksjon. Dette virker naivt, både av hensyn til produksjonsmulighetene, ernæringsinnhold, ressurstilgang og forbrukere.
Det tas til orde for å bytte ut kjøtt med råvarer som belgfrukter og nøtter, som vi ikke har mulighet til å produsere i stor nok grad i Norge.
Man argumenterer for å bytte ut potet med varmeelskende søtpoteter – som i svært liten grad kan dyrkes i Norge.
Det tas til orde for å gjøre om gras- og beitearealer til grønnsaksarealer. Dette kan potensielt føre til økte utslipp, da åpne jordarealer avgir karbon, sammenlignet med grasdekte arealer som binder og lagrer karbon i større grad.
NNR2023 har ikke tatt inn over seg sårbarheten i matsystemet med hensyn til klimaendringene, og det faktum at vi risikerer at mye av kornet ikke vil oppnå matkornkvalitet i år med kraftig tørke eller mye regn.
Man synes ikke å ha oppfattet alvoret i klimakrisen og hva dette betyr for internasjonal matproduksjon. Vi må produsere mer mat framover på egne ressurser.

Bakgrunnsartiklene på bærekraft fremstiller matsystemet som ødelagt, og som om det kun kan reddes av at vi spiser mindre kjøtt. Flere av argumentene er svakt vitenskapelig fundert og beskrivelsene fremstår nærmest som propaganda.
I bakgrunnsartikkel 1, argumenteres det flere ganger med at «hvis alle hadde spist så mye kjøtt som i Norge…». Dette er merkelig argumentasjon. Det finnes ingen bærekraftig global diett. Et bærekraftig kosthold må baseres på lokale forutsetninger. Det er en grunn til at vi i Norge ikke spiser like mye ris som i Sør-Asiatiske land, eller like mange kokosnøtter som på Stillehavsøyene. Kjøttforbruket i Norge er dessuten langt lavere enn i mange andre vestlige land.
I bakgrunnsartiklene på bærekraft er det en rekke påstander om miljømessig bærekraft, hentet fra vitenskapelig publikasjoner. Disse er imidlertid ofte tatt ut av kontekst og brukt på feil måte.
Det er ikke opplyst hvordan all informasjonen som er beskrevet i bakgrunnsartiklene er vektet i de endelige vurderingene.
NNR2023 hevder at de følger metodiske prinsipper etablert av FAO og WHO ved implementeringen av miljømessig bærekraft. Det er imidlertid ingen beskrivelse av hvordan dette er utført, og også vanskelig å se at de har gjort det.
Det er lite samsvar mellom selve innholdet i bakgrunnsartiklene på bærekraft og konklusjonene.
Det fremstår ikke som om NNR2023 har hatt som mål å faktisk undersøke hva som er bærekraftig å spise i Norden. Istedenfor å bruke en helhetlig tilnærming der man går inn med åpent sinn og veier fordeler og ulemper opp mot hverandre og tar kunnskapsbaserte avgjørelser, ser det ut til at man har dratt konklusjoner på forhånd, og brukt prosessen til å samle sammen argumenter for å støtte opp under dette.
Artiklene på bærekraft presenterer ikke usikkerhetsmomenter og kunnskapshull. Kunnskapskonflikter kommer heller ikke tydelig frem, slik det vanligvis gjør i vitenskapelige gjennomganger.
Det er i realiteten mye usikkerhet rundt klima, bærekraft og effekten av husdyrproduksjon. Å legge frem et kunnskapsgrunnlag som konkluderer så skråsikkert med at husdyrproduksjon er lite bærekraftig, samt å gi råd ned på gramnivå for hvor mye man bør spise, fremstår useriøst.
Prosessen med kostholdsrådene har tidligere vært en ren vitenskapelig prosess. Idet NNR2023 besluttet å inkludere en snever og udefinert forståelse av “bærekraft” i vurderingene, ble det åpenbart at dette ikke er lenger er tilfellet. Det har i stedet blitt en politisk prosess.
Komiteleder har avvist alle spørsmål og kritikk som misforståelser og fremstår lite ydmyk og interessert å få fram et best mulig daglig korrekt grunnlag.
Når landbruksorganisasjonene kommer med kritikk, svares det ikke på de faglige innvendingene, men pekes snarere på hvem som er avsender.
Konstruktiv kritikk har blitt avfeid med påstander om lobbyisme, og karakteristikker som kjøttmafia har blitt brukt av deltakere i NNR2023.
Hele NNR-prosessen og måten dette er utført på virker svært polariserende. Det maner ikke til felles forståelse og samarbeid for å styrke bærekraften i det norske matsystemet.

Innholdet i rapporten anerkjenner ikke den viktige jobben norske bønder gjør når det gjelder å produsere næringsrike råvarer.

Rapporten undergraver det arbeidet og den innsatsen norske bønder og norsk landbruk faktisk gjør når det gjelder å styrke bærekraften i det norske matsystemet.