Jordbruket er den største kilden til utslipp av metan i Norge, og står i dag for om lag halvparten av utslippene. Mesteparten av metanutslippene i norsk jordbruk kommer fra husdyrhold, der fordøyelsesgasser fra drøvtyggere, som ku og sau, er hovedkilden.
Ulike klimagasser har ulik effekt på klimaet. For å kunne sammenlikne de ulike klimagassene, omregnes klimagassene til CO2-ekvivalenter ved bruk av vektfaktorer. Vektfaktorene skal reflektere hvor sterk oppvarmingseffekt (GWP) de ulike gassene har relativt til CO2. Siden CO2 er sammenligningsgrunnlaget er oppvarmingseffekten av denne gassen satt til 1. Helt siden Kyotoavtalen i 1997 har de ulike klimagassene blitt regnet om til CO2-ekvivalenter med en metode som kalles GWP100. GWP100 uttrykker klimagassenes oppvarmingspotensial over en 100-års periode.
Les mer: Hva er GWP?
Metan er en sterkere klimagass enn CO2. Med den gjeldende GWP100 metodikken ganges det årlige metanutslipp med en vektfaktor på 25 for å finne ut hva utslippene tilsvarer i CO2-ekvivalenter. Utfordringen er at gjeldende bruk av vektfaktoren ikke tar hensyn til metans korte levetid i atmosfæren.
Les mer: Hva er klimagasser?
CO2-ekvivalenter brukes ofte om utslipp av klimagasser, men er i realiteten et anslag på klimaeffekten av årlige utslipp. For å ta hensyn til klimagassenes ulike oppvarmende effekt, brukes vektfaktor i omregningen til CO2-ekvivalenter. Hensikten med å bruke vektfaktorer er å kunne summere og sammenlikne klimaeffekten av ulike gasser. Vektfaktor-metodikken som i dag legges til grunn nasjonalt og internasjonalt, er GWP100. Vektfaktoren til metan er her 25. Metanutslippet fra for eksempel drøvtyggerne blir dermed beregnet slik: Årlig utslipp x 25= XXCO2-ekvivalenter.
Mens CO2 er en langlivet gass, som lever hundrevis av år i atmosfæren, er metan en kortlivet gass med en gjennomsnittlig levetid i atmosfæren på 12 år. På grunn av den raske nedbrytingstiden til metan, vil et konstant metanutslipp over tid føre til en stabil metankonsentrasjon i atmosfæren. Et konstant utslipp av CO2 vil derimot føre til en opphoping av CO2 i atmosfæren, på grunn av gassens lange levetid. Dette kommer ikke frem ved bruk av den gjeldende GWP-metodikken.
Bildet illustrerer at et jevnt utslipp av CO2 vil føre til opphoping av mengden CO2 i atmosfæren. Et jevnt utslipp av metan vil derimot ikke føre til opphoping i atmosfæren. Forskjellen kan forklares med at de to klimagassene har ulik levetid.
Se for deg en gård med 100 kyr som spiser gress og raper ut metan i atmosfæren. Metanet i atmosfæren brytes kontinuerlig ned, og har i snitt en levetid på 12 år. Etter 12 år i atmosfæren, brytes metanet ned til CO2 og tas opp av planter gjennom en prosess som kalles fotosyntesen. Metanutslippene fra kua er en del av et biologisk kretsløp, der omsettingen av metan går raskt (tiår). Så lenge antallet kyr ikke øker, er mengden metan de slipper ut lik mengden som brytes ned. Om det legges til en ku vil mengden atmosfærisk metan bli høyere, mens om det tas fra en ku, vil metankonsentrasjonen reduseres. Så lenge antallet kyr er det samme, er mengden metan de slipper ut lik mengden metan som brytes ned, og det fører ikke til oppvarming av kloden.
Slik er det ikke for CO2. Se for deg 100 biler som kjører rundt og slipper ut CO2. Siden CO2 er en langlivet drivhusgass, blir utslippet fra hver eneste bil værende i atmosfæren. Over tid vil noe av CO2-en tas opp i havet og i jorda, men her snakker vi om et mye lengre tidsperspektiv. Resten av CO2- molekylene vil bli i atmosfæren for alltid. Fossilt CO2 er nemlig en del av det fossile kretsløpet, der omsetningen av karbon tar millioner av år. Tar vi bort 1 bil, vil det fortsatt være 99 biler som hele tiden tilfører CO2 til atmosfæren. Fordi CO2 lever så lenge, vil det ikke ha samme effekt som hvis vi tar bort 1 ku. Da må vi ta bort alle bilene. Likevel vil CO2-en bilene allerede har sluppet ut fortsette å være i atmosfæren og varme opp kloden langt fremover i tid.
Ny metodikk tar hensyn til metanets korte levetid
Forskere tilknyttet FNs klimapanel (IPCC) har videreutviklet den gjeldende metoden for beregning av gassenes klimaeffekt. Denne tilnærmingen, kalt GWP*, hensyntar at ulike klimagasser har ulik levetid. Den nye metoden gjør at metan og andre kortlivede klimagasser kan sammenliknes med CO2 på et mer korrekt grunnlag. GWP100 kan fortsatt brukes på langlivede gasser som CO2 og lystgass.
Les mer: Det norske klimaregnskapet.
Hva betyr GWP* for landbruket?
GWP* er nyttig fordi den tydeligere viser forholdet mellom utslipp av klimagasser og klimaendringer. Å kutte utslipp av langlevde gasser, som CO2, er viktig uavhengig av hvilke tiltak som gjøres med de kortlevde klimagassene. Det hjelper ikke kutte på metanutslippene om vi fortsetter å slippe ut akkumulerende gasser som CO2.
Den nye metoden gir et riktigere bilde av metans oppvarmingseffekt, og viser at en årlig reduksjon av metanutslipp på 0,3 prosent er tilstrekkelig for å ikke bidra til ytterligere oppvarming. Det betyr at en reduksjon over 0,3 prosent årlig vil føre til nedkjøling av kloden. Dette er gode nyheter for landbruket, som jobber med en rekke tiltak for å redusere metanutslippene sine.
Les mer: Klimatiltak i landbruket.
I det norske landbruket har metanutslippene i snitt gått ned med 0,1 prosent årlig fra 1990 til i dag. Norsk landbruk vil også i tiden fremover arbeide for å få ned klimagassutslippene ytterligere. I april 2020 ble landbrukets klimaplan overlevert til regjeringen. Klimaplanen har definert konkrete tiltak for reduksjon av klimagasser fra denne sektoren fram mot 2030.
Les mer: Landbrukets klimaplan.
Sist oppdatert: fredag 24. mai 2024